Han virker veldig takknemlig for å kunne spille på Øya, poprapperen Dreamon. På en snau halvtime får vi flere ambisjonsmonologer forkledd som takketaler a la «følg drømmene dine, etc». Og det er bra, det. Det er til og med veldig sunt å ha et fokusert blikk på premien. Mange slåss om oppmerksomhetsbeinet innenfor norsk rap om dagen – selv om Dreamon rapper på engelsk – og en sånn innstilling pleier som oftest å være lønnsomt. Han spiller jo på Øyafestivalen før han har gitt ut et album.
Se: Bildegalleri fra Øyafestivalen
Les: Alt fra Øya
Miksteipene for to, tre år siden tente et håpefullt bluss før han skamløst skiftet «retning» til eurodance-aktige låter («Touch», «All Night»). Dreamon skal ha klapp på skulderen for å faktisk forsøke å lage låter, men til syvende og sist er det lønnsomt for radiospilling – ikke for de som hørte et rått raptalent for et par år siden som ønsker progresjon.
Ambisjonsnivået er skyhøyt på Vika-scenen: Keybordist, som for øvrig fyrer opp talkboxen, blåserekke, gitarist, bassist og trommeslager flankerer artisten. Vi får fremført nye låter fra det kommende debutalbumet og det lover på sett og vis godt. Det er en en mer organisk tilnærming, assistert frem av den monumentale skyggen til Drake, den nye følsomme rapsangeren.
Det starter døvt, men konserten løfter seg når de nye sporene blir spilt, før det daler nedover igjen. Han gaper over mye og treffer blink noen ganger, men de sporadiske fulltrefferne drukner. Også er det ikke helt til hans fordel at Dreamons nærmeste konkurrent er en meget begavet norsk artist som gjør beveger seg i samme crossover-landskap: LidoLido, a.k.a Young Mozart. Det skal presiseres at Dreamon ikke er en svak artist. Han har flere merkbare kvaliteter som kommer til å dytte karrieren hans fremover, bevares. Kanskje vi blir overbevist når vi får hørt høstens slipp, men i dag er det ikke det helt store vi er vitne til.
Ali R. S. Pour
