Blurs beste album, det selvtitulerte som ble sluppet i 1997, er kvartettens høydepunkt fordi det kom på et punkt der Albarn & co. eksperimenterte seg ut av «rivaliseringen» med Oasis, og samtidig før de eksperimenterte seg ut i en uforklarlig smørje av William Orbit, samlivsbrudd og det som da ble det høyst variable 13 (1999).
Siden da har medlemmene syslet med alskens sideprosjekter for bare å kjapt komme sammen til det forglemmelige 2003-albumet Think Tank, der man virkelig hørte at Albarn heller brukte energien på Gorillaz og (mer uforklarlig) The Good, The Bad And The Queen.
I senere tid har de dog kviknet til; de holdt en av mine favorittkonserter på Øyafestivalen gjennom tidene, samme år som de slapp den noe forbigåtte «The Puritan», som hørtes ut som en blanding av «Song 2» og «B.L.U.R.E.M.I.» Den ga frempek om en leken gjenforening med god dosering av støy og pop. I mellomtiden slapp Albarn det til tider flotte, til tider kjedelige Everyday Robots. The Magic Whip har litt av alt dette.
I sine aller mest positive øyeblikk har de videreført det jeg har elsket mest ved dette bandet, som er en blanding av Pavements nonchalanse og hvasse, nesten postpunkete riff. På The Magic Whip finner man et par temmelig gode eksempler på dette – singelen «Go Out» og «I Broadcast» spesielt (hverken «The Puritan» eller «Under The Westway» er med). Utover disse er det mye av materialet her som befinner seg, på samme måte som Everyday Robots, i et slags midtempomiljø befolket av romklang, malisk-inspirerte melodier og trommemaskin-beats som kan tendere mot seig hiphop («My Terracotta Heart», «Ghost Ship»).
Albumet er spilt inn i Hong Kong med Stephen Street, og resultatet er basstungt og detaljrikt, men dessverre ofte et knepp eller to unna å treffe blink. «Ghost Ship» er eksempelvis vellyd en masse, men trekkes ned av et dårlig refreng. Åpningslåt «Lonesome Street» minner like mye om J. Geils Bands «Centerfold» som «The Universal». «Thought I Was A Spaceman» får utfolde seg over seks minutter, men klimakset uteblir.
Beste låt er nok «New World Towers»; en sparsommelig instrumentert, solveggsorientert rusler som også føles ny i Blur-sammenheng. «Ong Ong» høres ut som den låten Kaiser Chiefs forsøkte å etterape da de først slo seg opp som Blur-imitatorer – komplett med The Great Escape-verdig refreng. Tospannet «My Terracotta Heart» og «There Are Too Many Of Us» starter med kløktige beats og overtas av en nyhetsvignett-aktig ballade med sterke meninger.
The Magic Whip er et til tider fargerikt og sterkt møte med et band som bare så vidt er interessert i å minnes gamle meritter. Et spennende studium i å leke seg inn i nye musikalske irrganger, men som mange av de respektive bandmedlemmers karrierer på totusentallet er det i overkant mye prøving og feiling til at resultatet står til mer enn godkjent.
Jørgen Hegstad
