Ventetiden er omsider over for alle som har samlet seg for å se artisten som befinner seg blant musikkårets største snakkiser. Hiphop-artisten fra California, som slapp sitt andrealbum Malibu på nyåret, har rukket å høste inn en stor mengde hype for sitt forfriskende og allsidige uttrykk. Det er dermed ikke overraskende at det er en fullstappet og forventningsfull gressplen som møter opp på Øyas siste dag.
Konserten starter brått med en råtøff Anderson .Paak, ikledd mørke solbriller, som rapper over varierende rytmer, dyp bass og funky beats. Man blir med ett fascinert av hans musikalske ferdigheter og tiltrukket hans karismatiske personlighet. Han er humoristisk, utadvendt, elegant og forførende. Dette er en fyr du vil være kompis med.
Etter å ha opplevd et noe avventende festivalpublikum under den første låta, uttrykker Anderson bestemt «Are you motherfuckers alive today?» før han fortsetter «So many white people here. You need to turn up though». Det blir raskt klart for alle at å stå stille ikke lenger er et alternativ. Den psykedelisk dansbare låta «Drugs» fra debutalbumet Venice får imidlertid fart på sakene. I det bassen dropper begynner publikum, som står som sild i tønne i ettermiddagssola, å groove ivrig med etter beste evner.
Neste låt ut er godbiten «The Season/Carry Me«, den første singelen fra Malibu, som får publikum til å juble i ekstase og heve armene i takt. Midtveis i låta plasserer Anderson seg bak trommesettet og briljerer samtidig som hans grove sangstemme formidler tekster i et hurtig tempo over heftige beats. Perkusjonsferdighetene imponerer og det er tydelig at han befinner seg i sitt rette element. Samspillet med de resterende bandmedlemmene er flott å observere og gutta koser seg der de jammer avslutningsvis før «Put me Thru» står for tur.
Det låter råere og hardere live enn på plate, men også forfriskende groovy der pop, rock, soul, r&b, funk, jazz og hiphop mikses i skjønn forening. Publikum gynger under den varme balladen «Heart Don’t Stand a Chance» hvor gitaristen preller av deilige gitarriff. Neste låt introduseres med «Can we make it sexy for the ladies?». Med tung basslinje som dirrer dypt i brystkassa, varme melodier og forførende stemme starter «Room in Here» som utløser sommerfugler i magen.
Så er det duket for «Come Down» og det er nå det virkelig tar av. Låtas ulovlig fengende bassriff og dansbare beats kombinert med Andersons fantastiske formidlingsevne er en skuddsikker oppskrift på suksess. Å få selv de stiveste nordmenn til å slå seg løs, gynge med nakker, knær og hofter, står det respekt av. Med stålkontroll beordrer han publikum til å bøye seg ned mot bakken midtveis i låta før de dirigeres opp igjen og bryter ut i ukontrollert dans. Janteloven er ikke-eksisterende og vi har alle blitt mye kulere. Og slik fortsetter det å være ut konserten gjennom deilige «The Waters», dansbare KAYTRANADA-samarbeidet «Glowed Up», «Lite Weight» og behagelige «The Bird». Anderson virker betydelig mer fornøyd med publikum nå. «Are you having a good time?» spør han. «Yeees!»
Avslutningsvis er det tid for «Am I Wrong» hvor plassen foran vindfruen forvandles til et diskotek før låta ender i en herlig, funky jam session. Gutta går av scenen, men energien i publikum forblir.
Yordana Jakobsen
