FILMFESTIVALEN I HAUGESUND (ÅPNINGSFILM): En av norgeshistoriens mest omdiskuterte personer skildres med et nyansert blikk i Erik Poppes sterke drama. Ikke for å unnskylde hans handlinger, men for å ane motivasjonen bak dem.
En slik dramatisering vil kanskje kunne få noen til å heve øyenbrynene, men Anna Bache-Wiig og Siv Rajendram Eliassens velskrevne manus diskuterer godt den åpenbare konflikten mellom Quislings uttalte mål og midlene han benyttet seg av for å oppnå dem.
ANMELDELSE: «Alien: Romulus» har imponerende effekter og skrekkinngytende monstre
Ringreven Poppe («Kongens nei», «Utøya 22. juli», «Utvandrerne») regisserer denne historien med stilsikre fortellergrep og et storslagent uttrykk som gir både historisk sus og gufs fra fortiden.
Med Jonathan Glazers «The Zone of Interest» friskt i minnet, kan det nok innvendes at filmens tone er preget av en i overkant respektfull ærbødighet for tematikken. Lengden på 2 timer og 26 minutter kan også diskuteres, for her finnes det enkelte sekvenser som stagger fremdriften.
PODKAST: Kan Quisling-filmen misbrukes av ekstreme krefter?
Heldigvis har «Quislings siste dager» sine fremste styrker i Gard B. Eidsvolds fremragende tittelrolle og Anders Danielsen Lie som hans sjelesørger. Det er i deres scener at filmen virkelig finner mål og mening, samt en vedvarende spenning på både det indre og ytre plan.
Får besøk på cella
Anslaget kaster oss rett inn i selve frigjøringsdagen, 8 mai 1945. Den tyske okkupasjonsmakten har kapitulert, gatene er fulle av jublende nordmenn, og ministerpresident Vidkun Quisling (Gard B. Eidsvold) tror at han kan forhandle seg frem til en slags avtale med norske myndigheter.
ANMELDELSE: «Club Zero» stiller ubehagelige spørsmål om spiseforstyrrelser
Dagen etter blir han til sin store overraskelse arrestert når han melder seg hos politiet i Møllergata 19 ved Youngstorget i Oslo. Der får han etter hvert besøk på cella av presten Peder Olsen (Anders Danielsen Lie) som har blitt bedt av biskop Berggrav (Lasse Kolsrud) om å være Quislings sjelesørger frem til rettsaken.
De få som vet om Olsens hemmelige oppdrag, forventer at han skal dra en unnskyldning ut av en angrende synder, deriblant Quislings unge fangevokter Arvid (Arthur Hakalahti).
De innledende samtalene er imidlertid preget av en dyp mistro og sterk uvilje fra en samtalepartner som er overbevist om at han ikke har gjort noe galt. Derimot påstår Quisling at han faktisk har reddet Norge og Norden fra krigens ytterste grufullheter.
Spiller med innbitt mine
Filmen er inspirert av dagboksnotatene til både Peder Olsen og kona Heidi, men akkurat hvor grensa går mellom fakta og fiksjon er vanskelig å se. Samtalene mellom Quisling og Olsen fremstår likevel både sannferdige og sannsynlige i lys av den historiske konteksten og rammen de foregår i.
ANMELDELSE: Satiren i «Jackpot!» burde vært skarpere
Poppe gjør et hederlig forsøk på å forklare gåten Quisling, der offiseren og prestesønnens nødhjelpsarbeid sammen med Fridtjof Nansen i Sovjetunionen på 1920-tallet fremheves som en avgjørende opplevelse.
Gard B. Eidsvold spiller hovedrollen med en innbitt mine, glatt sleik og smale munnviker som absolutt vekker assosiasjoner til historiske bilder og filmklipp. Han fremfører dialogen med en nærmest teatralsk intonasjon, en teknikk der man risikerer å lefle med parodien.
Drevne Eidsvold holder seg imidlertid godt innenfor, og gjør en sterk prestasjon som fremhever Quislings målrettede overbevisning.
Samtidig får den oss til å undre over mannens evne til å «glemme» egne forbrytelser og hans nærmest naive forventninger til hvordan de skulle bli vurdert etter kapitulasjonen. Det er vanskelig å se at noen kunne ha spilt Quisling bedre enn Eidsvold.
Får berettiget motstand
Anders Danielsen Lie er også sedvanlig dyktig som den åpne og søkende Peder Olsen, som i utgangspunktet møter Quisling uten tydelige fordommer, men med et ærlig ønske om hjelpe ham med å oppnå fred og tilgivelse.
ANMELDELSE: «Borderlands» er et personlighetsløst samlebåndsprodukt
Lisa Loven Kongsli gir nødvendig dissonans i rollen som kona Heidi, som slett ikke har forståelse for mannens omgang med landssvikeren. Lisa Carlehed gir også filmen noen interessante nyanser som Maria, Quislings ukrainske kone, som har et helt annet bilde av mannens samvittighet og egenskaper.
«Quislings siste dager» er nok ikke ment som et ensidig oppgjør med Vidkun Abraham Lauritz Jønsson Quisling. Erik Poppe lar ham isteden komme til orde for å gi oss et større bilde av ham, men ikke uten høyst berettiget motstand, blant annet i flere verbale trefninger med Peder Olsen i fengselscella.
Noen av de andre dramatiske høydepunktene kommer under rettsaken, med Quislings forsvarer Henrik Bergh (Øyvind Brandtzæg) på den ene siden og aktor Annæus Schødt (Hans Rønningen) på den andre, samt artisten Stein Torleif Bjella i en overraskende rolle som vitne.
ANMELDELSE: «Det ender med oss» er som tatt rett ut fra en kioskroman
Når den anklagede landssvikeren advarer mot Russland som den virkelig store faren, og at historien vil gi ham rett, kan man mistenke Poppe for å ville trekke linjer til dagens verdenssituasjon med nye fascistiske trusler mot demokratiet. Det er med på å gjøre «Quislings siste dager» til et historisk drama med en aktuell nerve.
(«Quisling siste dager» er åpningsfilm på filmfestivalen i Haugesund. Norgespremiere: 13. september)
