– Det er fascinerende hvordan så få, enkle ord, kan fortelle så mye

JNS – «Vipps» feat. OnklP

Ikke et vondt ord om drill, trap eller Soundcloud emo rap. I hvert fall ikke akkurat nå. Samtidig er det umulig ikke å glede seg over at superproduktive JNS gjør noe helt annet på denne bangeren.

For mye av grunnen til at denne låter så vanvittig friskt er nettopp fordi den føyer seg etter alt annet enn de rådende raptrendene. Denne beaten kunne snarere vært noe Kanye West hadde stått bak rundt årtusenskiftet, med streite, enkle trommer og et repeterende, veldandert soulsample. Øra trenger solbriller i møte med dette her.

Det er ren fryd å høre OnklP skryte i forholdsvis lavt tempo. Han rapper rap. P er sjelden råere enn da. Og selv om min interesse for dyre klær er minimal, skal det vise seg at jeg gjerne hører om JNS sitt overforbruk på repeat. Jeg er fristet til å hevde et eller annet om at det ikke lages rap som dette lenger. Men det hører vi jo godt at overhodet ikke stemmer.

Ruben Gran, musikkprodusent

Benedikt – «Head on a Spike»

For den aller mest ivrige lesaren av norske musikkbloggar og P3-lyttaren, er ikkje Benedikt nødvendigvis eit heilt nytt namn. Indiefolk-bandet har nemleg tidlegare både blitt radiolista og gjort seg merka for organiske arrangement av vokalharmoniar, akustiske instrument og gode, sentimentale melodiar.

Ei skildring som også passar perfekt til deira ferske og smått groteske singel, «Head on a Spike».

Frå gitarane som utfyller kvarandre, til dei subtile strykarane og koringa som gir den lille ekstra teksturen, er det mykje å legge merke til når dei ni (!) medlemmene hentar fram det beste ved å ha så mange strengar å spele på. Bokstavleg talt.

Personleg har nok ikkje denne greina i musikklandskapet vore det eg har lytta mest aktivt til dei siste åra. Det sagt, når eg høyrer «Head on a Spike», vert eg inspirert til å hente fram Andrew Bird og band som Junip igjen. Ja, også til å høyre meir på Benedikt då!

Sjur Systad Tyssen, anmelder

Briis – «Our Dream»

Sjølv om den kollektive musikkpressa kanskje ikkje gjekk av hengslene då multiinstrumentalisten Briis byrja å sleppe singlar i fjor haust, var dei som fekk det med seg rundhanda med lovorda. Eg motset meg ikkje samanlikningane som vart gjort med m.a. Bon Iver, men i det ein trur ein har kategorisert ålesundaren, dukkar denne perla opp på det rykande ferske albumet «52Hz».

Over seks og eit halvt minutt med progressiv pop, sendast ein fram og attende i eit dynamisk landskap av m.a. akustisk gitar, store synths, sårbar vokal og rein eufori. Det blir ein del uttrykk på vegen, men Briis mister aldri tråden og held seg alltid i det same, melankolske og reverbrike lydbiletet.

Utbetalinga er stor når låten tillet seg sjølv den tida den treng for å bygge seg opp, før den landar i akkurat det crescendoet ein håpar på. At Briis sjølv står bak produksjon og mix er berre ytterlegare imponerande, for det heile kjenst svært komplett.

Sjur Systad Tyssen, anmelder

Ukens låt:
Emma Steinbakken – «Jeg glemmer deg aldri»

Endelig har denne nydelige låten – hørt i serien som er på alles lepper om dagen, Rådebank – blitt tilgjengelig for evig streaming. Nå slipper du å spole deg frem og tilbake over den tårevåte scenen i seriens andre sesong for å få frysninger og gåsehud.

Emma Steinbakkens versjon av Hellbillies «Eg gløymer deg aldri» er en helt nydelig tolkning av den jazzete countryrock-originalen. Dette er en låt og en tekst og en musikalsk komposisjon som får verden til å stoppe opp i noen minutter.

Det er fascinerende hvordan så få, enkle ord, kan fortelle så mye. Om tåkete drømmer og mål, det å forlate eller miste noen man er glad i, og følelsen av å sitte igjen med ingenting. Dette er en låt man bare vil høre om og om igjen og som sier mer og mer, for hver gang man hører den.

Det er noe så sårbart, men likevel håpefullt, over det myke pianospillet i bakgrunnen av Emmas skjøre, lyse, vakre stemme. Og så er det noe skikkelig, skikkelig fint over det å drive gjenbruk av gamle tekster og musikk, som gjør at en hel skare av unge mennesker plutselig faller pladask for en Hellbillies-låt.

Adiele Helen Krüger Arukwe, musikksjef

Konradsen – «Could you be loved»

Glem alle cover-låtene du har hørt i «Hver gang vi møtes». Denne Bob Marley-klassikeren kan hverken Maria Mena eller Hkeem gjøre bedre.

Tromsø-duoen Konradsen, bestående av Jenny Sabel og Eirik Vildgren, har laget en nydelig homage til reggae-legenden i anledning hans bursdag. De har tatt låten «Could you be loved» fra 1980 og gitt den en stor dæsj med nord-norsk melankoli.

Resultatet er en nydelig nedstrippet soveromsversjon med enkle pianolinjer, søt nynning og en sterk vokalprestasjon. Duoen klarer på ydmykt vis å gjøre klassikeren deres egen, der budskapet i teksten Marley skrev for 40 år siden, kommer enda sterkere frem. Jennys særegne, nesten Dylan-aktige stemme, føles nær og intim. Høydepunktet blir for meg outroen, når blåsere sniker seg inn idet Jenny gjentar så fint: «Say something / Could you be loved?». En låt å bli forelsket i, og det nærmeste vi kommer nord-norsk reggae siden Bodø-bandet Manna briljerte på slutten av 2000-tallet.

Håvard Sandvik, videojournalist

Jonas Hibiki – «Lost in the down»

Jonas Hibiki er psykedelia-pseudonymet til 23 år gamle Jonas Gripsrud Hjelmeland fra Bergen. Han har allerede vært aktiv på byens musikkscene i mange år, og jobber blant annet som produsent for lillebroren, rapperen Macho Mayne.

Dette er derimot soloprosjektet til Jonas, hvor han gjør alt fra låtskriving og vokal til produksjon for egen maskin. Og akkurat som hos det forvirrende like artistnavnet Jakob Ogawa, handler det her om en nordmann som har gitt seg selv et japanskklingende etternavn og utforsker sløve, behagelige synthlandskaper med crooner-falsettvokal. Dette er musikk du får deilig hvilepuls av.

I motsetning til likesinnede Ogawa, forblir det psykedeliske synth-lydbildet hos Hibiki ikke utelukkende innen minimalistisk soveromspop, for låta «Lost in the Down» våger seg også på små utbrudd i intensitet, som sender tankene strake vegen til australske Tame Impalas siste skive. Her blir det aldri mer dramatisk enn at du trygt kan pusse tenna til låta rett før lyset slukkes, men den lover godt for det nært foreliggende debutalbumet.