I dag er det søndag, og på Youngstorget i Oslo krangler måkene med duene om restene etter nattens siste måltid. Det blåser litt, men det er ikke kaldt i Oslo i dag.
Bildespesial: Oslo 22.7.12
Vi møter Katinka Larsen Hem (19) på Youngstorget søndag formiddag, kanskje har du sett henne før. I fjor tok vår fotograf bilde av henne under minnemarkeringen på Rådhusplassen. Hun kommer rett fra minnegudstjenesten som ble holdt i Oslo Domkirke klokka 11, hvor hun hadde vært med to av vennene sine. De tre var langt fra alene, sammen med resten av Oslo og hele Norge mintes de livene til de vi mistet 22. juli i fjor.
Satt følelsene på plass
Katinka pleier ikke å gå i kirka på søndagene, hun bruker å være på fotballkamp. Det er også planen i dag. Katinka har vokst opp på Vålerenga i Oslo, og de tre timene på kamp trenger hun for å få et lite avbrekk før minnekonserten på Rådhusplassen i kveld.
– Minnegudstjenesten var veldig sterk, det var veldig mange følelser som kom tilbake fra i fjor. Ekstremt sterkt, men ekstremt fint og verdig. Det var godt å sitte der. Selv om jeg ikke er kristen følte jeg at følelsene ble satt litt på plass, og at jeg fikk klarnet hodet. Det blir også veldig sterkt når du har venner rundt som sitter og gråter sammen med deg, forteller Katinka.
Sterkt var det også å være med på markeringen 25. juli i fjor, Katinka hadde selv mistet flere venner. Sammen med en venninne kontakta Katinka initiativtageren til rosetoget som ble arrangert i Oslo, de ville gjøre noe, ikke bli sittende hjemme foran tv-skjermen. 25 timer før markeringen møtte hun opp på planleggingsmøte, hvor de fikk beskjed om at alt måtte på plass. Sikkerhetsoppgaver ble tildelt henne og venninna, og under markeringen stod Katinka på balkongen, hvor hun hadde oversikt og passet på at alt gikk som det skulle.
– Det var spesielt å se hvor mange som kom. På forhånd tenkte vi at det kom til å komme maks 100.000 mennesker, og da tok vi litt i. Derfor ble vi overveldet av å se hvor mange som møtte opp, da skjønte vi hvor berørt hele nasjonen er.
Spesiell stemning
I kveld arranges det en minnekonsert på Rådhusplassen, og nye folkemasser er ventet i Oslo sentrum
– Hvordan er det å være i Oslo i dag?
– Jeg merker at det er mye mer stille enn det bruker å være i byen, selv på en søndag. Jeg tror alle er klare over at det er en spesiell dag, den er litt tyngre og det er vondt. Sorgen veller litt opp igjen. Det er hardt, men det er godt å kjenne at det har gått et helt år, og at det er lov å sørge igjen. Etter ni måneder følte jeg ikke at jeg kunne gå rundt og sippe hele tiden, så det er godt å kunne puste litt ut, og minnes de du kjente litt ekstra, de som døde.
– Hvorfor oppleves det så godt at så mange mennesker samler seg?
– Omtrent alle sammen – uansett om de kjente noen som var der, hørte bomba eller ikke – føler at dette er noe man må møte opp på. Det er ganske spesielt at en hel nasjon klarer å komme sammen på den måten. Det er ganske rart, at alle tenker; der må vi være. Vi må støtte hverandre, gi en trøstende hånd på skuldra til noen som gråter. Det er vanskelig å sette ord på det, det er en rar stemning i byen, men den er bra.
Katinka husker ikke at hun ble tatt bilde av i fjor, men hun observerte at fotografen tok bilder av folkehavet.
– Det var så mye annet som skjedde, det var først et par dager senere at en venninne sendte meg lenka til bildet på Facebook. At det har blitt brukt så masse i ettertid var overraskende, og under minneseremonien i Spektrum sa mamma; “Katinka, du er på tv når A-ha spiller”. Jeg ser så tankefull ut på det bildet.
– Det var du sikkert også?
– Mest sannsynlig, både tankefull og lei meg. Det er spesielt at det har blitt brukt så mange forskjellige steder.
Se og hør P3s bildespill: Glemmer aldri: 22.7.11
Var på ferie
Verken Nehir, Emilie eller Igni fikk med seg minnemarkeringen 25. juli i fjor, da var de alle på ferie. Nå har de fått lov til å gå ned i sentrum for å minnes, ett år etter.
– Jeg var på ferie i Thailand, og det var rart å bare følge med på nyhetene via datamaskin. Vi prøve å ringe hjem, men fikk ikke svar. Det var trist å ikke kunne være her med vennene mine, og det er derfor vi er her nå. Det er viktig å markere at det har gått ett år, mener Emilie.
Også Igni var langt unna hjemlandet 22. juli i fjor.
– Vi var på ferie i Afrika, og det var ikke noe særlig gøy da beskjeden kom. Aller helst ville jeg være hjemme i Norge, for jeg var lei meg og ville vite hvordan det hadde gått med ei som var på Utøya. Siden jeg ikke var her i fjor har jeg ingen spesielle forventninger til kveldens konsert, men den blir kanskje trist. Og fin.
Både Mari og Bente var i byen for ett år siden, og i dag har de fulgt tv-sendingene før de gikk ut for å legge ned blomster.
– Det er rart at en heldagssending om Norge går på tv, vanligvis ville en sånn sending handlet om 17. mai, sier Mari.
– Stemningen i byen i dag er veldig rolig, den er dempet. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, men det er fint å være samlet, forteller Bente.
– I andre sammenhenger ville det kanskje vært litt mer skummelt å være i så store folkemengder, men i fjor var det jo null bråk, og jeg følte ingen fare under markeringen på Rådhusplassen, sier Mari.
– Det var veldig mange mennesker der, men jeg følte at jeg kunne gitt hvem som helst en klem, sier Bente.
Jo er i Oslo sammen med en kompis, men har ikke tenkt seg på konserten i kveld.
– Stemninga i byen er trist, dette er en av de største tapte dagene til Norge. Jeg kjente ingen som var på Utøya eller i Regjeringskvartalet, men en slik dag er minneverdig.
Se også våre bildegallerier fra i fjor:
