På sine gode dager er det få som gjør norsk metal mer interessant og attraktivt enn Jørgen Munkeby og hans disipler i Shining. Bandets industrielle, Nine Inch Nails-inspirerte miks av kantete metal og hissig John Zorn-jazz pløyer ny mark, utfordrer norske tradisjoner og har mer energi enn en moshpit i rask film.
Les også: Shining på Slottsfjell: Skumringstime
Baksiden er at det kompromissløse opplegget også kan falle gjennom, og det gjorde det da Shining skulle piske opp festivalpublikummet på Tons of Rock. Munkeby og gjengen stuper elegant fra tiern med «I Won’t Forget» fra fjorårets gnistrende – og noe undervurderte – One One One, og det Volbeat-vorspieldrikkende publikummet nikker anerkjennende til drivende «The One Inside».
Det låter hardt og fint i starten, men så slukner PA-anlegget, jazzelementene som egentlig gir bandet fargerik x-faktor svikter, og sjangerblandingen blir mer slitsom enn spennende. Shining på sitt beste, som på Øya-festivalen i fjor, er magisk og inkluderende, men skviset inn mellom Kvelertak og Volbeat blir bandet kjedelige og tamme der de vanligvis fungerer som frekt krydder på festival.
Les også: 5 tunge grunner til å dra til Halden
Shining fungerer når de er kirurgisk presise og situasjonen ikke jobber mot dem. Når de har lydtrøbbel – både at lyden forsvinner og at den er så vilt høy at ørelegen din dukker opp i stedet for djevelen på skulderen – og ikke klarer å overbevise verden om at jazz og metal er den mest naturlige kombinasjon, er det kun en sedvanlig heseblesende versjon av King Crimson-klassikeren «21st Century Schizoid Man» som redder dem mot slutten.
