Skumringstime

Jazzmetallhodene i Shining kaster et forfriskende mørke over den lune festivalkosen.

Shining er sannsynligvis det lengste man kommer fra et musikalsk publikumsfrieri av alt som står trykket på årets Slottsfjellsfestivalplakat. Selv om Jørgen Munkeby & Co. har beveget seg over mot låtformatet på deres ferskeste utgivelse, One One One, holder de fortsatt fast ved et lydbilde så iskaldt og intenst at Onkel ville slitt med hjerteflimmeren. På en annen side: Kun et par-tre av sporene fra bandets ferskeste utgivelse fungerer på egenhånd – resten er lite annet enn gørrkjedelig gjenbruksmateriale av jazz-vs-industrimetall-fusjonen de briljerte med på forløperen Blackjazz. 

Timen på toppen av Slottsfjellet åpner riktignok med lunt småprat fra den sympatiske frontmannen – unntatt de sorte klærne gis det lite hint om de krakilske saksofonsoloene og tungmetallriffingen som oppstår fra og med «I Won’t Forget». Sist jeg så kvintetten var volumet imidlertid skrudd opp til det imaginære 11-hakket; innledningsvis er dog lydnivået på Kastellscenen for humant.

Eksemplariske «Fisheye» er et tidlig høydepunkt (den innehar tross alt alle aspektene som gjør Shining like frastøtende som fengende), der Shining får vist at de er et liveband med stålkontroll inn til fingerspissene. Slik krenger skuta styrbord og babord om hverandre: «The Red Room» er det nærmeste de kommer fiendtlig improjazz, mens eksempelvis «Blackjazz Rebels» er lettere kost.

Shining - Slottsfjell 2013. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3
Shining – Slottsfjell 2013. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

Munkeby fremstår i imidlertid ikke helt i sitt ess: Vokalstykkene der han faktisk synger fremfor å skrike som en ekstremmentalpasient på rømmen er så som så, mens det er vanskelig å skjønne om han spøker eller ei når han proklamerer at «Nå får det faen meg være nok billig publikumsfrieri!». Og gjesper han ikke første gang han klatrer opp på monitoren?

Men det er kun bagateller. For når de siste tyve minuttene vies til infernalske «The Madness & The Damage Done» og King Crimson-coveren «21st Century Schizoid Man» – sistnevnte brånekter bandet å gi slipp på før timeglasset deres er helt tømt – er det umulig å ikke ville takke gutta for å ha blåst eksotisk mørke og kulde over festivalhyggen.

Kim Klev