Det er noe magisk ved å putte en helt ny Black Sabbath-plate inn i spilleren. Ja, jeg benytter det gode gamle avspillingsmediet cd, og samtidig det utslitte ordet magisk. Bandet som egenhendig oppfant sjangeren heavy metal med regndråper, torden og kirkelokker – før de første tunge riffene på åpningen ”Black Sabbath” skremte vannet av intetanende sjeler tidlig i 1970 – er tilbake. Black Sabbaths debut ble gitt ut fredag den 13. En passende start. Velkommen heavy metal. Adjø 60-tallet.
«What is this that stands before me? Figure in black which points at me. Turn around quick and start to run. Find out I’m the chosen one, oh nooooo!».
Nå er ikke Sabbaths comeback-album13 så bra som det burde vært, og rockefans kan krangle til ørene blør om Black Sabbath faktisk var starten på heavy metal eller ei, men det er likevel en stor greie at Ozzy Osbourne er tilbake på vokalen på et helt album.
Hvem husker 1978? (ikke Ozzy)
Forrige gang det skjedde var midt i rusens gullalder med halvgode Never Say Die anno 1978. 1978. Det er skrekkelig lenge siden. I 1978 var disco og punk det mest spennende i hver sin ende av den musikalske skala. I 1978 hadde Kiss fremdeles sin orginale besetning, Odvar Nordli var statsminister, skateboard (eller rullebrett som det het) ble totalforbudt i Norge, Van Halen platedebuterte og langhårede Mario Kempes førte Argentina til seier i fotball-VM. 1978 er dritlenge siden.
Siden har mye sprit rent inn i gapet på Ozzy, og heavy metal som sjanger har sett gode og dårlige dager, men selv om det altså er lenge (drit eller ikke drit) siden Black Sabbath slapp album med Ozzy kan en fremdeles i 2013 høre lyden av vintage Sabbath i rocken. Kanskje mer enn noensinne.
De siste par årene har unge band virkelig gravd seg tilbake i tid, og dratt Birmingham-kvartettens musikk inn i det moderne. Svenske Graveyard, amerikanske Orchid, norske Sahg og en lang rekke andre lager mørk retrorock med utgangspunkt i alt Sabbath stod for, og har suksess med formelen som tilsier nedstemte gitarer og supertunge seige dirrende riff som musikkens totale bærebjelke. Det samme skjedde på 90-tallet med stoner-rockens plutselige tilblivelse. For ikke å snakke om grunge-scenens beundring for de engelske gentlemen gjennom samme tiår. En stadig og stødig inspirasjon.
Pensum for metalhjerter
Black Sabbaths åtte plater med Ozzy Osbourne er intet mindre enn pensum for enhver metalmusiker eller fan av sjangeren. Vel rotet bandet seg definitivt vekk på veien, men legende-statusen har forblitt stabil hele den lange veien fra 1970. Mange vil mene at de siste utgivelsene med Ozzy før han ble sparket ut for rus-rekord var råtne, og bortsett fra Dio-perioden i etterkant er resten av Sabbath-katalogen opp mot i år minst like råtten, men det betyr lite når en hel rockeverden velger å ikke bry seg om slikt. Slikt bare skufler vi lett under teppet. Vi er ikke så nøye på det.
«God Is Dead» fra 13:
Det eneste som forarger fansen er at orginalbesetningen ikke er komplett. Trommis Bill Ward skulle egentlig være med på festen, men kontrakt-krangel stoppet den fullblods gjenforeningen. Gitarist Tony Iommi fikk kreft, og fant ut at han ikke hadde tid til gnikking på engelske småmynter. Dermed inn med Brad Wilk fra Rage Against The Machine som slager på albumet og Tommy Clufetos fra Ozzys band som live-trommis.
Sharon Osbourne står nok bak og smiler i rynkene, og slapphets-general/produsent Rick Rubin har ligget og kommandert fra divanen, men det får gå. Kreften har allerede tatt Ronnie James Dio. Det var nå eller aldri for Black Sabbath. For som Ozzy lunt synger til oss helt i starten av det helt ferske albumet;
«Is this the end of the beginning or the beginning of the end?».
I enden av 13 returnerer kirkeklokkene og regnet fra 1970, og ringen er sluttet. Tidenes viktigste heavyband™ er tilbake, helt samtidig som de aldri har vært viktigere som inspirasjonskilde. Mest sannsynlig siste dans med djevelen, så nyt det hele så godt og så lenge du klarer.
Totto Mjelde
