Black Sabbath - 13
Terningkast 4

Holder sabbaten hellig

Black Sabbath byr med 13 på solid og velkomponert, men nærmest sensasjonelt lite overraskende metal.

Black-Sabbath-13-album-art-604x569Her om dagen var jeg i en Facebook-diskusjon med noen ivrige metalfolk. Vi debatterte diverse Black Sabbath-album, og det ble en jovial og interessant diskusjon. Etter den obligatoriske enigheten om at Born Again er en skjult perle, ble det en litt mer opphetet prat om Never Say Die fra 1978, det forrige Black Sabbath-albumet Ozzy sang på.

Vi småkrangler litt om hvorvidt verset på «Johnny Blade» er fett eller fjasete, om «Junior’s Eyes» er totalt briljant eller off-topic for Sabbath, og mange mener tittelsporet er det eneste som er verdt å ta med seg fra platen. Selv mener jeg platen – spesielt side 1 – er undervurdert. Det er snart 35 år siden forrige gang Ozzy sang seg gjennom et Black Sabbath-studioalbum, men det er null problem å piske opp en diskusjon om platen. Så dypt inntrykk har dette bandet gjort på mange av oss som elsker hardrock.

Kommer vi til å diskutere 13 på samme måte om 34 år? Neppe. For det mest sensasjonelle med denne platen er at Ozzy er tilbake. Selve innholdet er sensasjonelt lite overraskende.

Låtene er ikke dårlige, altså. Vi snakker fremdeles om bandet som oppfant metal og sjangerens tiltrekkende blanding av gutteromsriff, okkult estetikk og oss-mot-dem filosofi. «God Is Dead?» er bredt anlagt og bekmørk på nevnte tegneserievis. «Loner» aspirerer til signaturdrivet fra «N.I.B.» samtidig som den sender tankene til «Dirty Women». «Live Forever» viser at Tony Iommi fremdeles kan gjenskape den antatte lyden av apokalypse via en Gibson SG.

LES: Siste vals med gjengen.

Men hele albumet fremstår ved første gjennomkjøringer som et obligatorisk pliktløp mer enn en plate bandet føler for å lage. Og jeg hefter meg mye med at det er null overraskelser, ingen koko elementer som får meg til å tenke «hæææh?!» (oversatt til 2013: «WTF!»), ingen vendinger som er helt ute av karakter for Black Sabbath.

For om vi ser tilbake på de åtte studioplatene Black Sabbath laget med originalbesetningen, som det jo er naturlig å sammenligne med, var det nemlig flust av radikale øyeblikk. Den ustrukterte gitarsoloavdelingen på debuten, poplåten som ble tittelsporet på Paranoid, den er-det-ironisk-eller-ikke indremisjonskristne teksten på «After Forever», Rick Wakemans dronete synth på «Who Are You?», den brå avslutningen på «Hole In The Sky», Bill Wards balladesynging på «It’s Alright», lounge-partiet på beinharde «Symptom Of The Universe» – og så videre. Ambisjoner, talent og beinhardt party i en vinnende kombinasjon, helt til energilageret ble tømt. Vi snakker tross alt om et band som en gang på 70-tallet hadde «The great COKE-cola company of Los Angeles» som eneste navn på takkelisten. Da gikk det gjerne litt i alle retninger kreativt sett.

Men tilbake til 13, som det tross alt handler om nå. Jeg hadde forhåpninger om at når Rick Rubin fikk den gamle gjengen (minus Bill Ward) i samme studio, ville stjernene samle seg i et pentagram på himmelen, tordenskrallene skulle dundre over nasjonene, og pennen til Geezer Butler skulle innta et slags tungetalemodus og gi oss mystiske, okkulte tekster på løpende bånd. Mens Ozzy plutselig sto der i den hvite frynsejakken, og Sharon Osbourne gikk tilbake til å være datteren til manageren og ikke den onde konen til vokalisten. Så enkelt ble det ikke.

Etter noen runder begynner dog skuffelsen å vike litt for en yrende glede av å høre Tony Iommi frekke seg til med solid riffing. Og selv om jeg er motstander av at gamlisband skal tøffe seg med å lange låter (The Final Frontier, anyone? Death Magnetic? Aaaaaltfor lang), er det faktisk de to syvminutterne som avslutter 13 som gjør at jeg spiller platen gjentatte ganger.

«Damaged Soul» er jammete og svevende, har et bluesriff ingen gjør etter Iommi, og den velkjente bassen til Geezer Butler får dingle fritt i vinden. «Dear Father» handler – forutsigbart nok – om katolske prester som ligger med små barn, men er i likhet med «God Is Dead?» tung, deilig og lett vanedannende.

13 er ikke noe mesterverk, men det er heller ikke skivebom. Det er velkomponert metal som ikke gjør skam på Black Sabbath-navnet. Ozzy, Tony og Geezer holder fremdeles sabbaten noenlunde hellig. Alright now? Ok da.

Asbjørn Slettemark