Texasbandet Spoon har vært langt fremme i den kollektive anmelderbevisstheten mer eller mindre siden Kill The Moonlight (2002). Muligens er det fordi vokalist Britt Daniel & co. er musikernes musikere – de som har levert stødig, men uglamorøst og uten det store gjennombruddet. Samtidig også svært kritikerrost: Omtrent alle album de har gitt ut fra og med dét albumet har fått utallige ridderslag, og velfortjent er det også. Det er fire LPer med kløktig, fengende, egenartet rock med sjel og puls.
Etter den noe skuffende Transference (2010) tok bandet en pause og hovedmennene fikk sysle med sitt – trommeslager Jim Eno som en av alternativ-verdens største og beste produsenter (Half Moon Run, Phosphorescent, Polica, Telekinesis) og Daniel som sanger i The Divine Fits.
They Want My Soul er resultat av første kollokvium på bandkontoret siden Transference, og helt tydelig bygd opp rundt samme lest som deres diskutabelt beste album; 2007s Ga Ga Ga Ga Ga. Dette er en forståelig strategi, siden det er deres mest lettfattelige og ukompliserte utgivelse, proppfull av enorme soulrocklåter i en delikat pakke, signert Eno sjøl. I utgangspunktet en god idé, men samtidig stiller det krav til låtene. Derfor er det forståelig at de nå har søkt hjelp hos Joe Chiccarelli (The Shins, Elton John, Jason Mraz), og tilsvarende snodig at de har gått til komprimerings-connaisseur Dave Fridmann for andre deler av materialet.
«Rent I Pay» fører an et kobbel av sterke singelkandidater, der de beste legger seg opp mot «Don’t Make Me A Target» fra Ga Ga Ga Ga Ga. Spesielt «Rainy Taxi», «Do You» og «Let Me Be Mine», som alle funkler i den nisjen de fungerer best i – et sted mellom The Rolling Stones og Elvis Costello. Albumbeste er allikevel den seigere «Knock Knock Knock», som med maskinelle trommer, akustisk gitar og plystring er akkurat så utenfor bandets egen formel at den føles som at den tar bandet videre.
For man kan si mye om Transferences virring, skrangling og varierte kvalitet, men den føltes i alle fall som et steg i en annen retning som jeg egentlig kunne tenkt meg at Spoon gikk videre med også på They Want My Soul. De svakeste låtene her, eksempelvis «Inside Out» og «Outlier» (for øvrig temmelig lik Kula Shakers «Hey Dude») står på stedet hvil, og noen ganger kan det virke som om Daniel brente for mye av den type låtskrivingskrutt på Divine Fits-platen.
Spoons åttende album bærer dermed litt preg av at de gjør det litt for enkelt for seg selv, og man kunne ønske seg flere øyeblikk med dekonstruksjon (og da holder det ikke med litt Fridmann-skurr her og der). Allikevel er They Want My Soul i de aller fleste tilfeller lyden av låtskrivere i god form, med smartness og hooks i hver skjefull.
Jørgen Hegstad
