– Takk for denne prisen! Det har vært ti år, egentlig lenger, men det føles som det bare har vært ett. Jeg står her alene, men det er mange som skulle stått her med meg!
Det sa Arif fra scenen etter han hadde vunnet «P3-prisen» under «P3 Gull» fredag.
Han ble overasket med hedersprisen, rett etter han hadde opptrådt med låta «Tåmy, Tåmy».
Det var en rørt Arif som holdt en takketale med et tydelig budskap.
– Da jeg starta sa mange at det ikke var mulig å tjene penger på musikk i Norge. Jeg svarte at det driter jeg i! Jeg gjør ikke dette fordi jeg vil ha penger!
– Til alle nye artister: Drit i hva naboen gjør, gjør deres egen greie! Det blir flere tunge dager, men når det først går igjennom så er det så deilig.
I 2013 vant Arif også «Urørtfinalen». Før årets «P3 Gull» møtte vi ham til en prat om sporene han har etterlatt seg i rap-Norge siden.
Ti innholdsrike år
Det er en uke før Arif mottar «P3-prisen». Med sitt gjenkjennelige smil om munnen, ikledd en blå og hvit ullgenser, setter vår mann seg ned i en støvete kontorstol i kjelleren på NRK.
Det er ti år siden Arif ble kåre til «Årets Urørt» under artistnavnet Phil T. Rich. Hvordan tenker artisten selv at han har påvirket norsk rap?
Han nøler litt.
– Jeg vet ikke helt, jeg. Kanskje ved å være en som turte å omfavne litt andre stiler enn bare å holde seg til det klassiske som rap kommer fra? Kanskje en som turte å kle seg litt annerledes også? svarer han ydmykt.
Når han får spørsmål om hvordan han ønsker å bli husket, kommer svaret raskere.
– En som virkelig elsket å lage musikk!
Hva slags innflytelse har egentlig rapperen hatt? La oss se tilbake på ti innholdsrike år og de seks ulike soloprosjektene det har blitt.
For Arif Salum har påvirket norsk rap mer enn han kanskje tenker over selv.
Lei «Gal», ikke «Lei meg»
– Og «Årets Urørt» 2013 er: Phil T. Rich! ropte programlederne Leo Ajkic og Mari Garås Monsson for ti år siden.
Publikumet på Samfundet i Trondheim jubla, konfetti datt ned fra taket, og juryen bestående av Chirag fra Karpe (Diem, på den tiden) og Marit Larsen reiste seg.
På etterfesten samme kveld ble Arif signert til plateselskapet EMI av Silje Borgan og Bjørn Rogstad på en serviett.
Året før hadde han sluttet å rappe på engelsk i gruppa Hustle & flow, gått solo og gitt ut EP-en «Kom Så Tok Færdiih».
Arif forteller at tiden før seieren var turbulent.
– Jeg vurderte å slutte med musikk før «Urørt». Jeg begynte å kjenne på presset om å ta utdanning og bli voksen, spesielt fordi jeg ikke hadde noen penger og var drittlei av å låne fra folk.
Da han gikk fra engelsk til norsk, hadde han et ønske om å beholde den litt lekne stilen sin, som var preget av artige referanser, og ikke var fremmed for å kombinere ulike språk.
Man kan trekke paralleller til artister som Oscar Blesson og Tyr som i senere tid har gjort det samme.
Se vinnerøyeblikket her:
Låta han vant «Urørtfinalen» med, var radiohiten «Gal». Men sett i ettertid er det den mer raptunge «Flexnes» som står igjen som den største låta fra «Kom Så Tok Færdiih».
Arif har sluttet å spille vinnerlåten live fordi han rett og slett er litt lei den. Han beskriver det som et par sko han har vokst ut av. «Flexnes», derimot, spiller han alltid.
Se Arif fremføre «Flexnes» med vennene sine i kollektivet Baws-gang i 2013 her:
– Da «Flexnes» kom, var det bare raphodene i Norge som likte den. Men med årene har det blitt flere og flere rapfans i Norge, noe som har gjort at den nå er mer populær enn noen gang, forteller Arif med en tydelig stolthet.
Også Chirag fra Karpe er klar i sin tale om hva låta har betydd.
– Lurer på hvor norsk rap og jeg selv ville vært uten «Flexnes». Sikkert langt nedi et eller annet stumpa sigg ass askebeger med flat caps og støv på bremmen, skriver han i en tekstmelding til P3.no.
På «Kom Så Tok Færdiih» finner man også sporet «Lei meg», som mange nok vil kjenne igjen.
På EP-en brukte de «jeg er lei meg»-linjen som en enkel liten «skit», altså ikke som en fullverdig låt, men mer som et artig innslag:
I ettertid nevnte stadig kollegaer for Arif at den burde bli gjort om til en hel låt.
Dette var noe han ønsket å få til i mange år, men det måtte et samarbeid med både Karpe og Stig Brenner til for at det skulle skje.
På prosjektet «MARS» seks år senere var den endelig klar.
– Jeg er jævlig glad for at vi klarte å gjøre det til en låt til slutt. Både jeg og Karpe spiller den live enda.
«Lei meg»-skitten er også det eneste sporet fra EP-en som fikk musikkvideo. Den ble til fordi NRK-programmet «Lydverket» møtte Arif og kompisene i forbindelse med at han var «Ukas Urørt».
Se det første intervjuet NRK gjorde med Arif her:
Dekksirkelen er sluttet
Høsten 2013 kom det neste prosjektet til Arif, EP-en «Aldri og Alltid». Dette var et mørkere prosjekt enn det foregående, hvor han både rapper og synger. Arif og produsenten Axxe var veldig inspirert av Kanye West på den tiden, spesielt albumet «808s & Heartbreak».
– Vi ville vise oss selv og andre at vi kunne mer enn å lage lættis låter. At det er et mye bredere spekter innenfor sjangeren, og at tiden hvor en rapper bare skulle rappe, den er over.
– Ønsket var at artistene som kom etter oss, skulle skjønne at de ikke måtte holde seg innenfor rammene og lovene som eksisterte før vår tid.
At rappere også kunne synge, var ikke like vanlig i Norge på den tiden. I dag veksler derimot artister som Hkeem, Makosir og Bargee mellom rap og sang uten at noen hever et øyebryn.
Det som kanskje er mest interessant på EP-en sett med dagens øyne, er denne linjen på «Supertanker»:
«Sier bare dekk til en bitch Tommy Sharif»
Der refererer Arif nemlig til den noe omstridte bilselgeren Tommy Sharif, noe han igjen fikk en hit med å gjøre ni år senere på låta «Tåmy Tåmy».
«Tåmy, åh Tåmy Tåmy. Dekkene brenner, champis renner. Skåli! Skåli!»
At Arif hadde referert til dekkongen tidligere i karrieren, hadde han nesten glemt.
– Hahaha, det er sant! Det er full circle moment, ass!
– Jeg ville referere til han da på grunn av dobbeltbetydningen med ordet «dekk», det har ikke noe mer dybde enn det. Så bruker jeg et ord i «Supertanker»-låta som jeg kanskje ikke bruker så mye lenger nå, haha.
Starten på intro-kjøret
«HighEnd/Asfalt» fra 2015 er debutalbumet til rapperen.
Albumet inneholder hitlåter som «Sulten», «Flammer» og «Fakkermedmeg» og vant Spellemannpris i kategorien «Urban»:
Det som likevel står igjen for mange, er sporet som rett og slett heter «Intro».
– Den introen er et definitivt resultat av at jeg da endelig var 100 prosent komfortabel med hva jeg kunne lage. Jeg var sikrere på meg selv som artist og menneske.
På sporet forteller han om oppveksten på Bogerud med nynazister i nabolaget, forholdet til faren sin og drapet på Benjamin Hermansen.
– Jeg holdt på å gråte hele veien da vi spilte den inn. Det første verset er onetake, men så bommet jeg på beaten og ble dritsur på meg selv. Men vi valgte likevel å beholde det. Det at jeg ble sur, ga det en råhet.
Etter dette har sterke introer blitt et varemerke for prosjektene til Arif. På albumet «Arif i Wanderlaand» fra 2019 har han med seg Sølvguttene på den første låta, mens han på sitt nyeste prosjekt «Å drukne en fisk» starter med den 05.30 minutter lange låta «Smoke».
– Jeg prøver aldri å toppe introen på «HighEnd/Asfalt», men jeg liker å ha sterke førstelåter. Folk har ulike intro-favoritter, noe jeg setter pris på. Det tar mye tid å lage en god intro.
Arif og Stig foran alle
To år senere, i 2017, kom prosjektet «Meg og deg mot alle», et prosjekt Arif betegner som en mikstape.
Altså ikke et album med et tydelig konsept, men heller mange (20) spor etter hverandre som låter ganske ulikt.
– Hvis man skal se alle utgivelsene mine i en helhet, så er det en tenkepause, sier han om mikstapen.
– Jeg var på et litt rart sted karrieremessig med tanke på at ting hadde gått så bra, uten at jeg visste helt hvordan jeg skulle håndtere det og hva jeg skulle gjøre videre med musikken. Jeg var veldig åpen for å prøve ut nye ideer og utforske ting utenfor boksen.
Han forteller at han har en forkjærlighet for mikstapeformatet, men at han har fryktet at det er en døende kunstform. Men det kan se ut som formatet fremdeles holder seg i live. I hvert fall slapp Tyr mikstapen «Tyrtape» i fjor høst.
Senere i 2017 klarte Arif og hans partner in crime, Stig Brenner (den gang Unge Ferrari) noe kun Karpe hadde klart før dem: å selge ut Oslo Spektrum med norsk hiphop:
Dystert i Waanderland
Albumet som ble sluppet i 2019 omtaler Arif som oppfølgeren til «HighEnd/Asfalt». «Arif i Waanderland» avsluttes med tre spor som heter henholdsvis «Historien om Nassor» del 1, 2 og 3.
Nassor er navnet på faren til Arif. Begge foreldrene hans flyktet fra Zanzibar på 80-tallet.
Rapperen har fortalt om sitt turbulente forhold til faren ved flere anledninger, men dette var første gang han for alvor tok for seg farens historie i musikken.
Ideen var egentlig at det skulle være en låt hvor første vers var fra moren sitt perspektiv, andre vers fra faren sitt perspektiv, og tredje vers fra Arif selv. Men etter hvert skjønte han at det måtte bli noe mer.
– De tre historiene kunne vært et helt prosjekt i seg selv. Men jeg tenkte at jeg måtte fortelle den historien så enkelt og forståelig som overhodet mulig, uten å røpe for mye.
– Den første delen er ganske optimistisk om å søke lykken i Norge. Del to er ganske trist om at ting ikke helt gikk som man hadde håpt. Mens tredje er veldig dyster.
Hele prosjektet slutter med måkelyder og bølgeskvulp. Det skal symbolisere stranda på Zanzibar.
Fått noen barn
Ali Soufi-Grimsrud er musikkprodusent i NRK P3. Han kjente til Arif før «Urørtfinalen», via den engelskspråklige karrieren og diverse Soundcloud-låter. Men da han hørte hele «Kom Så Tok Færdiih» for første gang, var det noe helt spesielt.
– Jeg skjønte at det her er en fakkings stjerne. Det var den samme følelsen man får når man ser en bra film!
Ali skjønte tidlig at Arif ikke bare var et endimensjonalt menneske. Det var en blanding av lek, alvor og innsikt, både i musikken og i personligheten.
Mens det tidligere var en større tanke om at rappere enten var harde, følsomme eller morsomme, viste Arif at det også var mulig å være alt på en gang, mener Ali.
– Hiphop-rommet i Norge begynte å bli ganske klamt en periode der, med noen litt stramme regler. Derfor var det så forfriskende at det kom en som virkelig ikke brydde seg om spillereglene og hadde null filter. Han fylte et vakuum som hadde vokst en stund.
Opp gjennom karrieren mener Ali at Arif har klart å være konsekvent, også når han har gått inn i popsegmentet. Låter som «Alene» og «Hvem er hun?» har visket bort sjangerskiller og vært en tydelig inspirasjon for mange yngre artister.
– Han har startet mange trender, men jeg tror ikke han ser det selv en gang. Det er det som er så digg. Arif har alltid bare gjort sin greie uten å bry seg om hva andre mente. Det har gitt han en del «barn» i musikknorge.
Blant annet har artister som Dutty Dior og Myra tidligere fortalt om hvor mye Arif har inspirert dem.
«Shit, dette her var fett»
Arif sitt nyeste prosjekt kom i januar. «Å drukne en fisk» inneholder litt av hvert: ballader, knallhard gaterap, pop og klubbmusikk.
– Tanken har vært å ha det gøy igjen, uten noen regler. Litt som på «HighEnd/Asfalt», forteller han.
Arif har også en tanke om at det han gir ut nå, er del av en større historie, som kanskje ikke er så tydelig nå, men kan bli tydelig senere.
– Jeg prøver å ikke tenke så mye på strømmetall og slikt, jeg har heller et større mål om å ha en «impact» hos folk.
– Berører jeg tre personer, så har det alt å si. Jeg sier ikke nei takk til millioner med strømminger heller, men det viktigste er at noen skal høre det og tenke «shit, dette her var fett»!
Under takketalen fredag gjorde Arif det tydelig at han ikke har noen planer om å slappe av fremover.
– Det har vært så gøy de siste ti årene, jeg håper jeg kan få ti til!
En impact kan man trygt si at han har hatt. Blant annet sa to av Norges mest anerkjente rappere dette i 2020:
Tekst: Espen Roness, NRK P3
Foto: Håvard Sandvik og Kim Erlandsen, NRK P3
Grafikk: Veronica Falsen Hiis, NRK P3
MER OM «P3 GULL»:
