Da Sondre Justad slapp sin tredje plate «En Anna Mæ» i mars, gledet jeg meg allerede til å høre låtene der de virkelig hører hjemme: på festival. Visst fungerer det greit på anlegget hjemme i stua, men Justads musikk er som skapt for lyse junikvelder og 18.000 hylende tilskuere.
Det virket det som om festivalgjestene på Neon i Trondheim hadde fått med seg også. Lofotværingen samlet nemlig en minst like stor samling som festivalens store trekkplaster Karpe!
Etter at første låt «Tida vi bare va» er fremført, fremdeles med sceneteppet hengende oppe, åpenbarer sommernattsleverandøren Justad seg for sitt kjernepublikum.
Han er som alltid ulastelig antrukket, og utsondrer (hehe, Sondre sondrer) en trygghet og entusiasme som aldri kommer like godt gjennom på plate.
Lover den beste timen i våre liv
Det første som slår meg, er hvor bra Justads vokal funker live. Det er sjelden kost at noen høres bedre ut live enn i studio – i alle fall vokalteknisk. I et studio finnes det tross alt lumske krumspring til den slags.
«Nu har du mæ» følger opp åpningslåten, og dermed har Justad fått publikum til å trimme danseføttene. Det er nok et smart trekk å starte med to rytmiske og allsangvennlige låter. Ikke bare for å dra med seg publikum, men for å bli varm i trøya selv.
Justad åpner denne konserten som en energisk og scenevant entertainer, og setter samtidig et hårete mål for oss alle: «Dette skal bli den beste timen i våre liv», proklamerer han fra scenen.
Det skal jo litt til å innfri på akkurat det. Jeg husker for eksempel første gang jeg smakte kake – herrefred for en time det var.
Glede og tårer
Men Sondre Justad gjør sitt ypperste for å danke ut kaketimen, han. Med «Fontena på Youngstorget» får vi den første, virkelig store allsangen. Rent musikalsk er dette aldri voldsomt komplisert, og byr sjeldent på de virkelig store utfordringene for øregangene.
Tårekanalene får derimot kjørt seg hos fansen på fremste rad.
«Ikke som de andre», er den første av de mer følsomme verkene som spilles i kveld. Effekten viser seg å være umiddelbar når kameraene zoomer inn på tårevåte fjes der fremme.
Ikke alt funker
Det skal likevel sies at enkelte av låtene heller ikke funker så godt live. På «Slo så hardt» er det kun gode vokalprestasjoner som redder stumpene, mens «Det e over» er en for snill og barnevennlig rockelåt som ikke har pondus nok til å overbevise på en så stor arena.
Så begynner Justad å breie seg slik bare han kan.
Når det er tid for den beste låten fra den nyeste plata, nemlig «Chill litt», har han stilt seg nede blant publikum. Alene med gitaren. Et uimotståelig triks fra et menneske som fra før er så på hjemmebane som det er mulig å være.
Han kjemper, og vinner, mot en svak lydmiks, før han tar fatt på å klatre opp i stigen som står blant publikum. Dette har vært en gjenganger på Sondre Justad-konserter. Vel fremme på toppen av den står han midt i folkehavet og insisterer på at «Fins det noen» skal bli den nye konsertfavoritten.
Den blir viet omtrent 10 minutter, komplett med stagedive, fyrverkeri og gitarsolo. Så mye hadde vi ikke trengt av denne låten.
Fantastisk avslutning
Siste tredel er den beste delen av settet!
Etter et fullkomment såpebobleøyeblikk med «Pause fra mæ sjøl» får Justad besøk av kammerkoret Aurum. De bidrar til at «Meininga med livet» og «Riv i hjertet» får en ekstra dimensjon.
A cappella-delene her er helt fantastiske. Et fulltallig kor kan løfte taket selv utendørs.
Besøk får vi også av Musti, som dessverre får sitt glimrende vers på «Sorry» ødelagt av tekniske problemer. Det var uansett hyggelig å se henne, men det er jo unektelig ergerlig å gå glipp av en så kul gjest med et så kult vers.
Oppsummert kan vi vel si at dette er musikk som sjeldent byr på det mest intrikate, men som virkelig er skreddersydd for settingen.
Skal du ha grøt må du ha kanel, og skal du ha festival må du ha Sondre Justad.
LES FLERE ANMELDELSER:
LES MER OM MUSIKK:
