Da jeg først startet å skrive om musikk, fikk jeg råd om å ikke dra på Spellemannutdelingen, men heller prioritere etterfesten. Det vitner om at vekten av prisen er for lav. Hva er grunnen til det?
Kritikken mot Spellemannprisen har økt i omfang de siste årene. Senest i fjor reagerte mange da regelverket og måten juryeringen ble utført på, resulterte i at den internasjonalt hyllede (NME og Pitchfork) Todd Terje ikke ble nominert i kategorien elektronika. Todd Terje ble rett nok spurt om han kunne nomineres, men valgte å avstå fra nominasjon av uviss grunn, en indikasjon på at prisen ikke har den styrken og legitimiteten den bør ha. Kygo, som i 2014 hadde slått igjennom for alvor, reagerte på ikke å bli nominert. Kanskje ikke så rart om man har fått over 25 millioner avspillinger på Spotify. Til VG sa bergensartisten at han mente prisutdelingen ikke var oppdatert og etterlyste en egen remikskategori.
Det er ikke første gangen kontroverser har omringet elektronika-kategorien. I 2013 meldte to av jurymedlemmene, Siri Narverud Moen og Christine Dancke, seg ut da André Bratten ikke ble nominert etter å ha sluppet et av de beste elektronikaalbumene på lang tid. Bakgrunnen var at ingen hadde meldt på hans kritikerroste album det året, nok et eksempel på at prisen lider under et strengt regelverk.
Som mange ganger før, virker det som norske artister i visse sjangre er større i utlandet enn i hjemlandet. Et godt eksempel på dette er Cashmere Cat. Produsenten og artisten som har laget hitsanger for noen av de største artistene i USA som Kanye West, Ariana Grande og Charlie XCX og turnert over hele verden, er også forbigått av Spellemann. Det er også en følge av regelverket IFPI (foreningen for de store, norske plateselskapene) har nedsatt.
I fjor ble bråket rundt Spellemann så stort at det nærmest stod i veien for musikken. For hvor mye legitimitet kan Norges versjon av Grammy ha om den blir kritisert hvert år? Det sier seg selv at det alltid vil bli mye diskusjon når man skal dele ut priser som skal oppsummere musikkåret. Det er nærmest umulig å gjøre dette uten å tråkke noen på tærne. Men blemmene Spellemann med sin påmelding og juryordning har gjort de siste årene er så store at de ikke kan ignoreres.
I år er det totalt 107 (!) nominerte i 24 kategorier. Et salig kaos med andre ord. Det virker som om fjorårets kritikk har ført til at Spellemann nå har gjort et forsøk på å helgardere seg ved å nominere rekordmange. At de da likevel overser artister som Cashmere Cat, Hjerteslag og Fjorden Baby! tyder på at de fortsatt har en jobb å gjøre. At så mange er nominert gjør også noe med eksklusiviteten. Hvem ønsker å bli nominert til en Spellemann om alle andre også blir det?
Det er også vanskelig å forstå de store variasjonene i antall nominerte i de ulike klassene. I Urban-kategorien finner vi for eksempel kun tre artister, mens kategorien «årets produsent» byr på fem navn. At alle skal med, er mer et hinder enn en fordel for prisutdelingen. Det er vanskelig for publikum å navigere i jungelen av nominerte, og det blir enda vanskeligere når det er så mange artister at prisutdelingen føles mer som et pliktløp.
Men det er samtidig tydelig at det går fremover også for Spellemann. Kygo er eksempelvis blitt nominert i år. Det vitner om håp. At man har fått tilbake «årets musikkvideo» er også gledelig. Musikkvideoen er virkelig revitalisert de siste årene med YouTube, Vimeo og Facebook.
På tross av rådet jeg fikk, skal jeg om ikke annet følge med på årets show. Og så lar jeg dét danne grunnlaget for etterfesten.
