Etter å ha bevitnet Dungens slurvete progrock og Grimes’ totalt mislykkede elektropop-fesjå på Sjøsiden tidligere på dagen, syntes tanken på en flukt bort fra hele dritten umiddelbart forlokkende. Og det eksperimentelle kanadiske ensemblet Godspeed You! Black Emperor – for anledningen åtte personer, etter det jeg kunne oppfatte – burde være rette menn og kvinner for oppgaven.
- Les: Alt fra Øya
- Se: Bildegalleri fra Øya
For min del er GY!BE et band det alltid har vært lettere å beundre enn å elske. Stemningsfullt og storslått, ja visst, men tidvis for cerebralt, konseptuelt og strengt til å virkelig berøre. Du trenger ikke studiepoeng i estetisk teori for å elske dem, men det er neppe noen ulempe heller. Samtidig er det noe befriende over dette alvoret, og antirock er strengt tatt en minst like pregnant beskrivelse av musikken som det nokså uttværede postrock-begrepet.
Enkeltlåter og deres respektive titler er underordnet i denne sammenhengen – settet flyter avgårde mellom sangstrukturer, improvisasjon og lydtepper – men «Mladic» fra fjorårets gledelige overraskelse Allelujah! Don’t Bend! Ascend! identifiseres som et tidlig høydepunkt.
Bandet spiller sittende, de gjør ingen forsøk på verbal kommunikasjon og fokuserer heller på å mane fram kontrollerte utblåsninger. På veien tøtsjer de innom alt fra apokalyptisk slugde til langstrakte dronerier, og effekten er som oftest blendende vakker og bevissthetsutvidende på en gang.
Det er et par grunner til at konserten likevel ikke fungerer optimalt. Det er riktignok ikke GY!BEs feil at musikken deres er for avansert til å sette fyr på folkemassen som drar seg mot utgangen etter Kendrick Lamar. Men den truer tidvis med å bikke over i det kjedsommelige – verken håndgripelig eller ekstrem nok, men vakende i gråsonen mellom.
Et langt større problem er den etterhvert øredøvende larmen fra de som faktisk er tilstede blant publikum, som i dette tilfellet krysser grensen mellom frekk og ondskapsfull oppførsel. Selv 3-4 meter fra scenekanten bables intimiteten i fillebiter – flukten avbrytes. Under «Blaise Bailey Finnegan III» ser jeg meg nødt til å kaste snørrpapiret jeg har brukt konserten på å fylle i nakken på en høylytt fyr med en idiotisk hatt like foran meg. Vel bekomme.
Marius Asp
