– Tenk at noe så gammelt kan resultere i noe så fett og moderne!

CLMD + Braaheim + Skinny Days – «Giovanni Toccami»

Det første jeg tenkte da jeg hørte denne var at jeg fikk lyst til å dra tilbake til tiden da jeg dro på jentetur til Mallorca, og festet litt for hardt med min rosa neonfargede singlet med «Jack Daniels»-motiv. Dere millennials skjønner hva jeg mener …

Det betyr absolutt ikke at jeg synes låta er like harry som jeg var på den tiden, men den bare gir meg en så deilig nostalgiboost.

Tre superkrefter i den norske DJ-verdenen, CLMD, Braaheim og Skinny Days, har slått seg sammen for denne elektroniske singelen, og jeg elsker det!

Nå skal jeg legge fra meg den svarte kjedelige skjorta jeg har på meg og ringe jentene for en reunion!

Mette Vollan
Journalist, NRK P3

B-Boy Myhre – «Halvt mann halvt geit»

På engelsk kan en rapper være «GOAT» – opprinnelig en forkortelse for Greatest Of All Time. Men på norsk kan Benjamin «B-Boy» Myhre være en geit, rett og slett – ifølge ham selv.

I sin sedvanlig lekne stil åpner rapperen fra Hovseter låta med adlibs krydra med ringingen fra en ekte geitebjelle, før harde beats fra moldenseren Erlend «Kvam» Lyngstad kommer inn med et brak. Produksjonen smeller, og er minimalistisk og hard – den passer utmerket til B-Boy Myhres milde, naivistiske stemme.

I en herlig tekst om å hause opp selvtilliten når man sliter med å ha blikket vendt beskjedent ned, får vi servert eventyrreferanser som troll og Bilbo med ringen, og ikke minst rikelig med namedropping av dyr. Myhre er innom geit, fauna, maur og dodo på de to knappe minuttene denne godbiten varer, og det hele gir mersmak.

Eskil Olaf Vestre
Journalist, NRK P3

The Clumps – «Middle»

Fra The Killers til The Strokes – til The Clumps?

På sine siste utgivelser har stavangerkameratene i The Clumps gitt oss Nirvana-inspirert post-grunge og alternativ rock, men med «Middle» serverer de oss deilig indierock, som tatt rett ut av en tidlig 2000-talls romcom.

Oppløftende gitar, laidback vokal med et hint av desperasjon og et refreng som er så catchy at det er umulig å glemme. Dette er oppskriften på en kjærlighetslåt som både river og rister litt i deg, på den beste måten.

Helgens utfordring: Hør denne låten uten å få den på hjernen!

Ane Linea Solberg
Journalist, NRK P3

Hildá Länsman og Tuomas Norvio – «Čálkko Niillas»

Du er ikke alene om å ikke kjenne igjen disse artistnavnene, men vær nå litt åpen for nye impulser denne fredagen!

Samiske Hildá Länsman og finske Tuomas Norvio har gitt ut en mørk elektronikalåt.

Du kan stå midt på Jernbanetorget, men med denne på øret, så blir du dratt ut på skogsrave. Låta er en moderne tolkning av en joik som har gått i Hildás familie i flere generasjoner, faktisk helt fra hennes tipp-tippoldeforeldre (som i hvert fall var samisk nok). Tenk at noe så gammelt kan resultere i noe så fett og moderne, da!

Låta drar også tankene mine mot et av de kuleste samarbeidene som har vært i Norge i år, nemlig Aurora og Ane Brun sin «My name». (PS: Hvis du har sansen for samisk elektronika, stay tuned for «P3 Gull» 30. november)

Espen Roness
Journalist, NRK P3

Delara – «Siste dans»

Jeg er så glad for at sangen heter «siste dans», og ikke «siste låt», for det er jeg ikke klar for, Amanda Delara!

Vi har vel alle kanskje følt at det noen ganger kan være vanskelig å åpne den døra som stenger inne følelser vi ikke har lyst til å konfrontere. Da kan denne sangen være løsningen, for Amanda gir oss en universal nøkkel som ikke bare får oss til å føle, men også tenke.

Stemmen hennes gir meg frysninger fra første tone, og jeg spår at låta vil bli et anker for mange som opplever alt fra kjærlighetssorg, tap og savn – til det å gi slipp og tilgi.
Amanda minner oss på at vi aldri trenger å møte julen eller livets mørkere stunder alene.

For selv om sangen starter trist, har artisten klart å fylle meg med håp og positive følelser før den tones ut. Slik blir sangen et viktig bidrag, spesielt i den kommende tiden som ikke er like lett for alle.

Til tross for at dette er en julesang, blant annet skrevet for den kommende julefilmen «Snøsøsteren», bærer den et tidløst preg som jeg tror vil treffe lytterne hele året.