På én og samme kveld huser to av landets største, mest prestisjefylte konsertarenaer to av Norges største musikalske eksportvarer. I Telenor Arena fikk Kygo i oppgave å tropevarme opp hutrende nordmenn. I Oslo Spektrum stod det derimot noe hakket mer verdig og voksent på menyen.
Syv år har gått siden a-ha på samme scene markerte et permanent farvel. Det er fortsatt vanskelig å bli kvitt bismaken av deres retur. Men i regi av MTV Unplugged skal de nå over to kvelder vise en naknere side av musikken sin. Publikum fra hele verden er heltente når a-ha, med stjernebesetning, åpenbarer seg for å presentere en tjue karrierespennende låter på elegant vis. Men uansett hvor mye som er gjort for å skape akustisk magi, merkes det jevnlig at noe mangler i musikken.
❤️ Elsker ❤️
Harket, Furuholmen, Waaktaar-Savoy, med ensemble, beviser at de alle er drevne musikere. Om man glemmer hvordan disse låtene opprinnelig er for anledningen, er det forseggjort håndverk som for det meste er lekkert å høre på. Samtlige musikere, som multiinstrumentalist Lars Horntvedt, er essensielle for at disse låtene låter friskere og bra, selv uten elektrisk drevne instrumenter.
Det hele er godt innøvd og gjennomført. Kult er det også at Susanne Sundfør er med som gjestevokalist på to låter, selv om hun dessverre høres for dårlig i miksen. For blodfansen må jo dette ha vært som en tur på Tusenfryd er for barn.
? Elsker ikke ?
Hovedproblemet med en konsert som dette, for a-ha sin del, er at på låter som «The Sun Always Shines on T.V.» og «The Living Daylights» har de ikke kompensert godt nok for noe av det essensielle ved låtene som her strippes vekk. På «Summer Moved On» mangler det kraft i Harkets vokal. Samme på «Take On Me», som burde vært kveldens desiderte høydepunkt, men blir et antiklimaks. Hvis ikke den bringer gåsehuden, hva gjør den da?
Manko på kjemi er det også store deler av konserten mellom hovedpersonene. Alt går på skinner, på godt og vondt. Opplevelsen blir streit, og gjerne kjedelig i blant. Det gjespes. Lite gjøres for å engasjere publikum, og det som er et relativt intimt konsept blir plutselig ikke så intimt likevel.
Dette funka for Clapton. Det funka for Nirvana. For a-ha? Frelsen er i hvert fall fjern for min del.
Nicolay Woldsdal
