Tittelen på Rambows første albumutgivelse, «Mager Men Metter Mager», er kanskje en stokkete munnfull. Men albumet flyter lekende lett fra første låt.
19-åringen har alt flere år bak seg i rapgamet, og en «Årets Urørt»-tittel i sekken fra 2021. Nå er han tilbake for å minne oss på hvorfor.
Han har tjuvstartet på prosjektet. «Mager Men Metter Mager» er knappe åtte låter langt. Hvorav tre alt er ute som singler, og to har sneket seg inn på den nasjonale topp 50-lista.
Resten av albumet viser at det er enda mer kjøtt på dette beinet enn hva tittelen skulle tilsi.
Old school
I dagens hiphopklima ropes det høyt om et 90-tall tilbake i ny drakt, med artister som Tøyen Holding og Ivan Ave som mikser tiår gamle referanser med nye sjangeruttrykk. Da er det på sin plass at noen kommer og blåser støv av old school-hiphop slik vi kjenner den fra nettopp den gamle skolen.
Rambow legger spisse vers over stødige sampling-beats. Det er enkelt produsert, men på alle måter gjennomført.
Rambow diskuterte albumet med Tommy Tee og Isak Brodahl i «National Rap Show» nylig. Han kunne fortelle at han i arbeidet med albumet har brukt et hundretalls dager i studio, både i inn- og utland.
At han møter prosjektet som en ekte jobb, er lett å høre.
Ung storkar
Selv om Rambows egne rapstil ikke skyr unna å gli over i mer syngende vokal, er det først og fremst ren rapping på albumet.
Men på «Livet går opp og ned» har han fått med seg Kamilla Hemmat på vokal i refrenget.
Resultatet er som tatt rett ut av 2008-serien AF1. Og selv om den sounden er et gledelig nostalgisk gjenhør om man vokste opp litt før Rambow selv, blir låta også hengende igjen i fortiden. Særlig når resten av plata høres så frisk ut.
Denne låta er også mer balladisk, og med en noe tyngre tematikk i refrenget om at alt ikke er perfekt hele tiden.
Men jevnt over virker det som det går veldig bra med Rambow. Tekstene er klassiske raptekster, med ham selv i sentrum på en pidestall han gladelig har hoppet opp på.
Egoismen hører sjangeren til, og den fungerer når den presenteres gjennom gode tekster. Det gjør den her.
Refrengene er ofte enkle og repetitive linjer man kan synge med til, riktignok med litt varsomhet og etnisitetsselvinnsikt. Men i versene sine fyrer Rambow i vei, og tempoet og presisjonen kniver om å være høyest.
Drabantidentitet
Selv om store deler av tekstene på albumet er egosentrisk flowing, tas det også et tydelig opprør med holdningene folk har til hans hjemlige drabanttrakter på Furuset. Både introsporet «Rett ut av Furuset» og mellomspillet «Drabant» har med nyhetsklipp om Furuset-ungdom og «integreringsprosjektet» Groruddalen.
Rambow går ikke i strupen på kritikerne, men spiller heller med dem og møter dem på deres eget ståsted.
Det er like nonsjalant som det er treffende. I stedet for å krangle tar Rambow plass og tør å være stolt over hvem han er og hvor han kommer fra.
Ut med en fest
Albumets største energibombe har Rambow spart helt til slutt.
«Jeg føler meg så fly» mikser inn festmusikk i en både hardtslående og dansbar hit. Den plasserer seg i større grad i samtidens populærmusikk og er som håndformet for hitlistene, uten at det går på kompromiss med Rambows uttrykk.
Den presise, raske flowen består, med en klassisk beat som grunnstein.
Når pulsen fra denne sistelåta legger seg, skulle albumet gjerne hatt et par låter til for å presentere det litt nedpå uttrykket som står sterkest i Rambows musikk. Men man kan nesten like gjerne trykke på replay og høre det hele en gang til.
FLERE MUSIKKANMELDELSER:
