brenn. er bandet som kommer til å gjøre deg dritirritert over det ene punktumet i navnet (alt for estetikken <3), men som får deg til å tilgi dem gjennom poppete rock som røsker tak og slenger deg inn i en moshpit, både mentalt og live.
De har holdt på i undergrunnen ei lita stund, blant annet med grusomt fengende «P I C C A S S O» og ukas urørt-låt i juni, med den nesten-passende tittelen «Juli». Nå er den karismatiske duoen mer en klare nok til å infiltrere oss som savner en norsk glimrende ekvivalent av garasjerock som en kun finner i Californien.
I «Brent» går det kjapt og snertent. Tunge Nirvana-aktige riff kler fint den opprørsk-lignende fremtoningen av Edvard Smiths kontrollerte, dog lovløse vokal. brenn.s tematikk bærer preg av vennskap, studiepoeng, Tinder-dater og generelt det som opptar et generasjon Z-band i pottitlandet, og klarer å skape noe relaterbart til tross for innhold som lett kan bli oppbrukt, spesielt i musikksammenheng.
«Brent» er kanskje en av de mest rocka utgivelsene deres per dags dato, men brenn. innfører likevel en letthet i låta som fortjener en stor plass i en elektronisk-befengt bransje. Rocken er ikke død, i hvert fall ikke så lenge brenn. fortsetter å lage musikk.
Marit Johansen
