Chance The Rapper har jo en ubestridelig corny swagger når rapperen står på den nyetablerte Kasino-scenen i ettermiddag. Fjorårets überrosede miksteip, Acid Rap, står på menyen. Karen hviner av entusiasme, elsker livet, og forguder sin egen konsert. «It’s the best consert I’ve been to», roper han ublu et halv dusin ganger. Og ja, det er en fet opptreden den mildt sagt hyperaktive 21-åringen leverer.
Han synger og rapper nestenfalskt hele tiden, men det er en del av personaen. Det skal være sånn, og under sangpartiene minner knekken i stemmen til Chancelor Bennett litt om den halvglemte Stones Throw-artisten Dudley Perkins. Det nerdete uttrykket er søtt, og han vil så himla mye. Halvannen time før Chances gig spilte Schoolboy Q på samme sted og det er på langt nær like mange oppmøtte. Men med et ordentlig ungdommelig pågangsmot prøver eksentrikeren hardt å få i gang de som har stilt opp, og vil ha dem nærmere scenen. Det får han til.
Kisen er et skikkelig fyrverkeri på scenen, kanskje til og med litt for mye til tider. Primalskrikene, hyperaktiviteten (jeg venter konstant på at han skal slå overende et av bandmedlemmene), og den motsetningsfylte greia mellom å å fremføre klassisk soula rap til å oppføre seg som en kjærlighetshungrig soulsanger, er bemerkelsesverdig.
Chance har med seg et fullt band, til og med en blåser. Det samstemte bandet og hovedpersonen er så joviale og sukkersøte at man nesten får diabetes. Men trøkk blir det, og fete spor som «Pusha Man» og ikke minst hans største singel til nå, «Cocoa Butter Kisses» fra nevnte teip, blir fremført grandiost til den store gullmedaljen. Spinnvill type. Bra jobbet, da.
Ali Soufi
