I 2018 ga Ballinciaga ut sin første russelåt, og i løpet av de neste tre årene ble de nærmest et husholdningsnavn i den norske russemusikkbransjen. Med over hundre låter i mer eller mindre lik stil.
I 2021 kom låten «Loud Luxury 2022», der den sagnomsuste rapperen Kevin Lauren fra de tøffe gatene i Sandnes var gjesteartist. Her tok det fullstendig av og Ballinciaga ble mer enn tre karer som russen går til for å få laget en trygg og dansbar partylåt.
I løpet av kort tid har Ballinciaga blitt blant de mest populære artistene i Norge. De har hatt flere låter på hitlistene, fått den mest strømmede i 2022 med «Dans på bordet», fylt Oslo Spektrum, og blitt nominert til flere «P3Gull»– og Spellemannspriser.
Med det kan det trygt sies at de tre maskerte medlemmene på sett og vis er Norges mest anonyme superstjerner. Men de har aldri vært sjenerte med å uttrykke livsstilen sin. En overflødig bruk av rus, som kokain og alkohol, går igjen i flere av låtene deres.
På debutalbumet «Postkort Alicante» tar guttegruppen et oppgjør med seg selv – et oppgjør som på alle mulige måter fremstår falskt.
De ni låtene som utgjør «Postkort Alicante» er en smertefull helomvending der Ballinciaga presenterer sine desidert dårligste låter til nå.
En lysere fremtid i vente?
Har man hørt åpningslåten har man egentlig hørt alle de resterende. «Kjære 2045» minner om noe man som åttendeklassing skrev til seg selv i brevformat og som man ved utgangen av videregående fikk tilbake for å lese.
I Ballinciagas versjon av dette håper de at de i fremtiden ikke lenger bruker kokain, at de drikker litt mindre, og at de har det gøy og har et fint liv.
Det å promotere en sunnere livsstil både fysisk og psykisk er selvfølgelig fantastisk. Men når dette kommer fra gruppen som for knappe 13 måneder siden mente at deres låter ikke har direkte påvirkningskraft på de unge lytterne sine, blir suppen syltynn.
Tekstene er gjennomsyret av anger rundt livsstilen og forsøker å overbevise publikum om at slik de har levd ikke er bærekraftig. På lik linje med Tix sitt album «Enten går det bra, ellers går det over» mislykkes Ballinciaga med å fremstå som troverdige.
«Postkort Alicante» føles som et prosjekt lagd i løpet av én uke, der den eneste intensjonen er å få medlidenhet. Ballinciaga står i spagat mellom følsom r&b, semi-oppløftende gråtemusikk og utdaterte popballader.
Det er forståelig at artister som hovedsakelig har laget lett fordøyelig festmusikk vil utvikle seg og prøve noe nytt, men når denne utviklingen kommer som lyn fra klar himmel og er elendig produsert, er det vanskelig å støtte.
I tillegg er det veldig vanskelig å forstå hvem eller hva albumet egentlig er ment for. Ingen av låtene er lystige nok til å spilles på fest, ei er de heller særlig egnet for radio, og en fremføring av dette albumet ville aldri fylt Spektrum.
Alle låtene er ekstremt korte, noe som fungerte da Ballinciaga lagde festmusikk. I låtene på «Postkort Alicante» blir det derimot en oppbygging til noe storslagent som aldri kommer – litt som å forsøke å få orgasme etter en lang kveld med fyll og annen rus.
Det vokalmessige er ingenting å skryte av. Det lyriske aspektet er både gjentakende og, for å si det rett ut, dårlig. Selv om det er gjentakende føles det ikke ut som om temaene faktisk blir utforsket på noen av låtene.
Heller bastard enn hjertebarn
Guttene fortalte selv på en lyttefest for albumet at det ble produsert i løpet av kort tid etter en tur i Alicante.
Hadde «Postkort Alicante» vært noe Ballinciaga virkelig brydde seg om, hadde de satt av tid til det. Det virker derfor ikke som at dette er noe hjertebarn for Ballinciaga, til tross for at det er debutalbumet deres.
De dype elektroniske basstonene som ellers fenger på låter som «Beklager» og «Dumme kids» er byttet ut med klimpregitar på hver eneste låt. Det er litt søtt i starten, men etter hvert blir det bare kvalmende.
Det instrumentelle aspektet ved Ballinciagas musikk er ellers deres største styrke. Hvorfor de da har valgt å følge en dørgende kjedelig oppskrift på pop-gjennomsyret flamenco på alle de ni låtene er vanskelig å si.
En ting som er sikkert er det begynner det å bli gammelt allerede etter de to første sporene – uheldigvis er det syv til som låter helt like.
For gode for festmusikk
På den tidligere nevnte lyttefesten inviterte Ballinciaga til en følelsesladd og intim kveld, akkompagnert av røykmaskin og live-fiolin. I et forsøk på å overbevise både seg selv og deltakere om at «Postkort Alicante» har en wow-faktor over seg, har de like så godt slengt ut alle klisjéene som tilhører ballader.
Etter Ballinciaga gikk tomhendt fra Spellemannprisen i år, uttrykte de at de nektet å melde seg på til prisen for «Festmusikk». Ifølge guttene var prisen et plaster på såret med et stigma de ikke følte passet. Det var et spenstig utsagn fra gruppen med litt over hundre låter der det eneste formålet var å skape fest.
«Postkort Alicante» skaper i hvert fall ingen fest og fungerer best som et personlig brev til guttene selv.
Som de fleste vet er brev personlige og skal ikke deles med andre – det skulle i hvert fall vært tilfellet her.
FLERE MUSIKKANMELDELSER:
