PÅ KINO 8. DESEMBER 2023: Det virket nok som en god idé å fortelle forhistorien til Willy Wonka, den eksentriske sjokolademakeren fra Roald Dahls roman «Charlie og sjokoladefabrikken» (1964).
Det virket nok også smart å gi hovedrollen til «Dune»-darlingen Timothée Chalamet, som dermed følger i fotsporene til både Gene Wilder og Johnny Depp fra filmatiseringene i henholdsvis 1971 og 2005.
Til sist virket det idiotsikkert å la Paul King regissere etter hans to fantastiske «Paddington»-filmer. Og resultatet? Slett ikke verst. «Wonka» er en frisk og musikalsk eventyrstund med et overskudd av visuell fortellerglede.
Riktignok mangler Chalamets hovedfigur den umiddelbare og uimotståelige sjarmen, til tross for skuespillerens usedvanlig vakre ytre, samtidig som historiens hjertelag aldri når helt inn, slik Kings «Paddington»-filmer greide.
LES: Wonka-regissøren til NRK: – Håper ikkje han snur seg i grava av raseri
«Wonka» treffer bedre med sin halvslemme humor, sitt burleske persongalleri og en verdensbygging man kan drømme seg bort i.
Vil åpne sjokoladebutikk
Vi møter unge Willy Wonka (Timothée Chalamet) når han ankommer en by med store ideer om å åpne en sjokoladebutikk med sine egne produkter i det kjente Gourmetgalleriet.
Planene forkludres på hospitset til Mrs. Scrubbit (Olivia Colman) og Bleacher (Tom Davis), der han uforvarende signerer en suspekt kontrakt som tvinger ham til å jobbe i vaskekjelleren.
Han får imidlertid hjelp av jenta Noodle (Calah Lane) og andre tvangsarbeidere til å forfølge sin visjon.
Det skal vise seg at Gourmetgalleriet styres av et mektig sjokoladekartell, bestående av Slugworth (Paterson Joseph), Prodnose (Matt Lucas) og Fickelgruber (Mathew Baynton).
De har ingen intensjoner om å la en ny konkurrent etablere seg, og allierer seg derfor med politisjefen (Keegan-Michael Key) for å sørge for at Wonka aldri får solgt en eneste av sine sjokoladebiter.
ANMELDELSE: «Ønske» er en blek kopi av Disneys egne skatter
Samtidig har Wonka en mystisk, liten oransje mann med grønt hår etter seg, nemlig Lofty (Hugh Grant) fra Umpa-Lumpa-land.
Sparer ikke på noe
Filmen sparer ikke på noe når det gjelder kostymer, kulisser, rekvisitter og effekter. Alt er innspilt på ulike steder i England, blant annet i Lime Regis, Bath, Oxford og London.
Byen ser likevel ut som en spennende blanding av flere europeiske byer rundt forrige århundreskifte med både tyske, franske og italienske elementer, i tillegg til de britiske.
At den sør-koreanske fotografen Chung-Chung hoon («IT», «Last Night in Soho», «Obi-Wan Kenobi») plutselig måtte ta over for Seamus McGarvey («The Avengers», «Godzilla», «The Greatest Showman») midtveis i produksjonen (av «personlige årsaker», er umulig å se.
Melodiene, skrevet av Neil Hannon fra The Divine Comedy, er fine og fengende, selv om det kanskje hadde vært en idé å trekke inn Thomas Walsh, hans pop-smarte partner i sideprosjektet The Duckworth Lewis Method.
Og de karikerte figurene er maskert og kostymert etter alle kunstens regler til god effekt, slik vi nesten forventer av figurer i en Roald Dahl-inspirert historie, som Paul King har skrevet selv, sammen med Simon Farnaby.
ANMELDELSE: «Maestro» – store følelser og magisk musikalitet
Hugh Grant ser ut til å storkose seg akkurat like mye i rollen som en Umpa-Lumpa som han gjorde som skurken Phoenix Buchanan i Paul Kings «Paddington 2» (en av det siste tiårets desidert beste familiefilmer).
Olivia Colman og Tom Davis er også blant favorittene som Mrs. Scrubbit og Bleacher, filmens desidert sleipeste figurer.
To fine eventyrtimer
Alt det ytre er altså på stell, og det er åpenbart at Paul King og hans dyktige stab har lagt ned et betydelig arbeid i det visuelle, som King bruker lekent i flere magiske scener.
Likevel dannes det et inntrykk av at historien er litt overfladisk og ubetydelig, at den ikke vil noe mer enn å underholde. At det egentlig ikke står så mye på spill, fordi filmen er for «snill» til at man kan tro at begivenhetene vil få negative konsekvenser for Wonka, Noodle og de andre.
Samtidig slår det meg at Timothée Chalamet, som var god i både «Call Me By Your Name», «Beautiful Boy» og «Dune», kanskje ikke var det optimale valget i akkurat denne rollen.
Selv om han står på, og åpenbart har et talent for både sang, dans og drama, savner jeg en nærhet og inderlighet som kunne gitt Willy Wonka en rikere og sårere dimensjon.
Det er imidlertid mer enn nok å sette pris på i «Wonka» til at dette blir to fine eventyrtimer med både undring, latter og glede.
ANMELDELSE: «Napoleon» er full av dramatiske høydepunkter
Og kanskje viktigst av alt: sjokoladen ser akkurat så god ut, og beskrivelsene av den er like fantasifull, som man forventer i en film om Willy Wonka.
(OBS: Filmen vises på kino med både engelsk og norsk tale. Denne anmeldelsen er basert på originalversjonen.)
