Dokumentaren The Act of Killing, som hadde norsk premiere den 15. november, viser ubegripelige scener hvor massemordere gjenskaper sine grufulle handlinger fra det blodige etterspillet etter kuppforsøket mot Indonesias daværende president Sukarno.

Vinnerne skriver historiebøkene og i dag er disse mennene helter. Den norsk-dansk-engelske dokumentaren inviterer dem, blant annet Anwar Congo, til å gjenskape noen av massakrene for dokumentaren. En oppgave Anwar og hans venner angriper med stor entusiasme.

ANMELDELSE: The Act of Killing – en uforglemmelig triumf, terningkast 6

Dokumentarfilmens kraft, dens unike evne til å formidle ubegripelige situasjoner og det utilslørte øyet den bruker til å granske, kommer til et spesielt crescendo i The Act of Killing.

Filmer som konfronterer oss med krigens virkelighet har i løpets av mediets historie tatt mange former. I denne lista har vi hentet frem fem filmer vi mener skiller seg ut, enten ved sin historie, sin formidlingsevne eller sine unike grep.


Fahrenheit 9/11 (2004)
Fra «Fahrenheit 9/11. (Foto: Lions Gate Films)

Andreas: Om du er av oppfatninga at dokumentarar må vere objektive, stans her. Michael Moore har gjort karriere på å lage angripande éinsida historier, stort sett for å avsløre det han meiner er korrupsjon, politisk kameraderi og – på eit bitande sarkastisk vis.

I Fahrenheit 9/11 ynskte Moore å vise det han meinte var ei logrande framferd frå media under George W. Bush, med fokus på Irak-krigen. Filmen vart sluppe like før presidentvalet, og er å rekne som eit innlegg i den politiske kampen, der Moore er ganske open om å stemme absolutt alt anna enn republikanarane.

Filmen er omtrent som propaganda å rekne, men klarar likevel med humor og spissformuleringar å trekke fram skumle tilknytingar mellom amerikanske selskap og USA si satsing i Irak-krigen.

Samtidig gjorde den noko veldig mange dokumentaristar håper på, noko av det dokumentaren burde kunne gjere, den starta ein reell debatt i det politiske USA. Heilt til Michael Jackson’s This Is It kom ut i 2009 var det òg den mestinntenande dokumentaren nokosinne.

Fahrenheit 9/11 fekk Gullpalmen på filmfestivalen i Cannes i 2004, som den første dokumentaren på 50 år, med blant andre Quentin Tarantino i juryen. Tarantino har i etterkant forsvart avgjersla, trass i at ein del av Moore sine fakta har blitt trukke sterkt i tvil etter filmens utgiving:

– Eg synest framleis me hadde rett. Den filmen var i skuddet – Fahrenheit 9/11 er kanskje ikkje det same no som det den var då, men på det tidspunktet fortente den alt den fekk.

Anmeldelse: På sporet av Michael Moore: – Jeg har nok hatt en anelse om at han ikke bare er en godslig bamse


Armadillo (2010)
Armadillo. (Foto: Arthaus / Lars Skree)
Armadillo. (Foto: Arthaus / Lars Skree)

Birger: Armadillo viser hvordan hverdagen fortonet seg for danske soldater i Afghanistan. Vi får oppleve unge soldater som befinner seg i et land der det er umulig å skille venn fra fiende, og der oppgaven kan fortone seg som uoverkommelig.

Kameraet er ubønnhørlig tilstede, både når det smeller og når ingenting skjer. Vi får absolutt følelsen av å være med, og det er både ubehagelig og fascinerende.

Armadillo er virkelighetens Generation Kill, selv om grensen mellom fiksjon og virkelighet viskes ut i blant. Men du tvinges til å stille moralske spørsmål om rett og galt i strid.

Det kan ikke være lett å lage dokumentarfilm mens man blir beskutt, men resultatet er skremmende bra. Armadillo skyter med skarpt, og treffer!

Les også: 2010: Birgers utvalgte Cannes-filmer

 


Natt og tåke (1955)
Natt og tåke. (Argos Films)

Rune: Alain Resnais sin lange karriere som filmskaper startet etter han under andre verdenskrig jobbet som filmklipper. Stjernestatus fikk han først mot slutten av 50-tallet da han startet å jobbe med spillefilmer – Hiroshima mon amour (1959) ble en spydspiss for de franske nybølgeregissørene som brøt unna tradisjonelle og etablerte filmatiske virkemidler.

Kortdokumentaren Natt og tåke er en film han regisserte akkurat i tiden før han slo gjennom. Ti år etter krigens slutt besøker han de forlatte konsentrasjonsleirene Auschwitz og Majdanek, mens en stemme beskriver livet som fange i leirene. Resnais bruker også billedmateriale filmet under krigen, med døde kropper og smertefulle ansikter.

Navnet henspiller på Hitlers dekret, sendt ut 7. desember 1941, hvor han kommanderte at politiske aktivister skulle forsvinne i leirene. Uten å pynte på sannheten, beskriver fortelleren Michel Bouquet sadismen, torturen, eksperimentene, prostitusjonen og henrettelsene fangene ble utsatt for.

I løpet av knappe 30 minutter makter Resnais å skildre hvorfra grusomhetene startet, hvordan ondskapen utspilte seg, og slutter med hva som skjedde da resten av verdenen oppdaget grusomhetene som hadde funnet sted.

Filmens produsenter måtte overtale Resnais til å ta jobben. Først avslo han tilbudet, for han mente at noen med førstehåndserfaringer burde lage den. Men da den franske poeten, og Holocaust-overlevende, Jean Cayrol fikk oppdraget med å skrive manuset ombestemte Resnais seg. Og godt var det.

For selv om filmen på eget vis forteller og minner oss om grusomhetene, og overhodet ikke lar deg gå ut av opplevelsen med hodet hevet, er den verdt å se. Faktisk vil jeg si den er obligatorisk.

Resnais nybølge-kollega, regissøren François Truffaut, har pekt på Natt og tåke som en av de viktigste filmene noensinne laget. Jeg må si meg enig.

Filmen er ikke tilgjengelig via vanlige strømmetjenester, men kan kjøpes via norske butikker.


Fog of War (2003)
Fra «The Fog of War». (Foto: Sony Pictures Classics)

Rune: Krig utkjempes alltid på to fronter. Den ene er på slagmarken, mens den andre foregår i diplomatiets lønnganger.

I møte med grusomheter er det ikke lett å forstå, eller å huske, at det er noen som har tatt beslutningene. Som har bestemt at menn og kvinner skal kjempe mot hverandre.

Med et utrolig kildemateriale, og over tjue timer med råmateriale fra sine intervjuer med ham, skildrer regissør Errol Morris den tidligere forsvarsministeren i USA – Robert S. McNamara – sitt liv og virke. Og gjennom dette, forteller han om McNamaras tanker og ideer rundt moderne krigføring.

Den to timer lange dokumentaren er nærmest lagt opp som en skoletime hvor Morris, som har valgt ut elleve lærepenger fra McNamaras liv, gir en innføring i moderne krigsteori – og i amerikansk historie.

Med en kamerateknikk som intervjuer McNamara mens han ser rett på publikum, og med Philip Glass’ suggererende musikk i bakgrunnen, forteller The Fog of War om usikkerheten, om konsekvensene, og om hvordan krigen føres fra møterommene.


Vals med Bashir (2008)
Fra «Vals med Bashir». (Foto: Sony Pictures Classics)

Marte: Vals med Bashir er en annerledes og sterk krigsdokumentar som sitter lenge i kroppen etter at du har sett filmen. Den israelske fimskaperen Ari Folman har laget en animasjonsfilm, som, med sitt kunsteriske og stiliserte filmspråk skiller seg fra andre skildringer av krig.

Vi følger filmskaperens selvransakelse, på søken etter sine egne minner fra Krigen i Libanon. Folman var infanterisoldat under krigen i 1982, men han har svært dårlig hukommelse når det gjelder hva som egentlig skjedde. I 2006 møter han en venn som sliter med tilbakevennende minner fra hendelser fra krigen, og Folman begynner å undre over hvorfor hans egen erindring er så dårlig.

ANMELDELSE: Vals med Bashir – les og diskuter filmen her

Han vet han var tilstede da massakrene i Sabra og Shatila foregikk, men han husker ingenting. Folman er derfor redd for at han har fortrengt noe han ikke ønsker å vite og begynner derfor å nøste opp i sannheten om seg selv.

Folman søker opp gamle kamerater fra krigen for å snakke om hva som skjedde, og når han til slutt oppdager sannheten gjør han et filmatisk grep som ryster meg dypt inn i sjelen.

Alle inntrykkene som har hopet seg opp i løpet av filmen raser inn over meg, og jeg bruker lang tid på å komme med etter at rulleteksten er forbi.

Del din egen toppliste i kommentarfeltet under Birger Vestmo sin anmeldelse av filmen.
  • AkselAnkerHenriksen

    Shoah. En mastodont av en holocaustdokumentar.

  • Ahleen

    No End in Sight om Irak-invasjonen er ein obligatorisk historie-leksjon. Her har dei teke den vanskelege ruta og laga ein dokumentar basert stort sett på talking heads og arkivmateriale frå Irak-krigen. Men likevel endar det opp med å vere den beste dokumentaren eg har sett.

  • Mitt.Navn
  • Arvid Skimmeland

    Hearts and Minds

  • Haakon Stensrud

    Flott å se Vals med Bashir på toppen! Undervurdert og unik film.

    • Restiamo_Umani

      Filmen er en typisk ‘shoot and cry’-film. De israelske soldatene fremstilles som offer for sine egne handlinger. Rein propaganda!

      Den burde ikke vært med på listen!

      ‘Waltz in Denial’– Blankfort:
      http://mondoweiss.net/2009/02/waltz-in-denial-blankfort.html

      «The vast majority who will have seen the film will never know that the Israelis, as in Gaza,broke
      a cease-fire, that they killed over 17,000 civilians,wounded tens of thousands more using white phosphorous and cluster bombs, besieged Beirut for 76 days, and as in Gaza, attacked ambulances and refused to let Red Cross vehicles bring aid and medical supplies to wounded civilians.»

      » In relation to the truth of that war,the film is a lie. The director Ari Folman, like Israel, is still in denial.»

      Hilsen
      Trond Kaland

      • Haakon Stensrud

        Jeg tolket og forstod heller det slik at filmen har et sterkt og universelt anti-krigsbudskap. Den viser brutaliteter begått av flere sider i konflikten, og den får frem hvor absurd og tragisk alle typer krig er på en unik måte gjennom de stiliserte virkemidlene og formatet regissøren har valgt.

        Den viser også i all hovedsak perspektivet til soldatene som må leve med de fatale politiske beslutningene og ordrene de må følge på bakken, uten å gå noe videre enn det absolutt nødvendige inn på det politiske spillet som foregikk på toppnivå.

        Jeg er av den oppfatning at Folman lagde «Vals med Bashir» med israelsk propaganda i tankene like lite som Coppola forestilte seg «Apokalypse Nå» som en film til fordel for Vietnam-krigen.

        • Restiamo_Umani

          «Apokalypse Nå» er ikke en dokumentarfilm.

          Men begge filmene viser grusomhetene sett fra siden til overgriperene. Og fokuserer mest på lidelsene til overgriperene.

          «Den viser også i all hovedsak perspektivet til soldatene som må leve med de fatale politiske beslutningene og ordrene de må følge på bakken, uten å gå noe videre enn absolutt nødvendig inn på det politiske spillet som foregikk på toppnivå.»

          Det er det jeg mener med ‘shoot and cry’. Stakkars soldater som bare måtte adlyde ordre!!! Buhu…. 🙁

          Det var ikke noe forsvar som ble godtatt fra tyske soldater når de hevdet at de bare fulgte ordre. Og det burde ikke gjelde for disse soldatene heller…..

          • Haakon Stensrud

            Hovedpoenget mitt her er at jeg mener «Vals med Bashir» ikke på noen måte er laget som en propagandafilm fra Folman sin side.

            Filmen balanserer på en knivsegg mellom fiksjon og fakta, og jeg vet ikke om den kan kalles en «dokumentarfilm» i ordets rette definisjon. Skikkelsene presentert i filmen er en kombinasjon av anonymiserte intervjuobjekter, en kompositt av flere personer samt virkelige personer.

            Jeg tror nok dette utvilsomt kommer av at enkelte muligens frykter represalier for sine handlinger under krigen, slik du viser til. Slik det blir fremstilt i filmen har du også rett i at det ideelt sett også burde vært et mye mer omfattende og avsluttende oppgjør for deltagerne på begge sider etter at krigen var over. Dessverre ble det aldri slik.

            Spørsmålet er da om Ari Folman med yrkestittelen filmregissør og dokumentarist skal spille rollen som både jury og dommer gode 20 år etterpå.

            Slik jeg ser det er det ikke dette han har sett for seg som «Vals med Bashir» sin funksjon, og han har heller strebet etter å produsere en film som prøver å fortelle historier fra krigen slik de som deltok oppfattet dem, og man skal være rimelig kynisk hvis man forstår disse historiene som noe annet enn sterke anti-krigsbudskap. For at disse historiene skulle bli fortalt har Folman tatt avgjørelsen om å godta å gjøre deltagerne anonyme. Alternativet ville vært at historiene aldri ville blitt kjent.

            Det skal også sies at Folman, som alle andre, naturligvis også er ubevisst farget av sin personlige bakgrunn. Forskjellen ligger imidlertid i om han helt bevisst hadde fått filmen til å fremstille en av sidene i et ufortjent godt/dårlig lys. Det er først da det hadde blitt en propagandafilm.

            • Restiamo_Umani

              «Det skal også sies at Folman, som alle andre, naturligvis også er ubevisst farget av sin personlige bakgrunn. Forskjellen ligger imidlertid i om han helt bevisst hadde fått filmen til å fremstille en av sidene i et ufortjent godt/dårlig lys. Det er først da det hadde blitt en propagandafilm.»

              Stakkars mann!!! Han er helt ubevisst farget av sin personlige bakgrunn.

              Er han bevisstløs? Og dermed uskyldig i sine handlinger?

              Meh. Filmen handler om en krig som Israel startet ved å bryte en våpenhvile. Israel har dermed alt ansvar for ALLE som døde i krigen.

              At mannen peker på at motstanderene mot israelsk invasjon også utførte grusomheter fungerer her kun som en unnskyldning:

              Ja, vi gjorde mye galt, men det gjorde de andre også……..

              • Haakon Stensrud

                At det er Israel som invaderte Libanon er eksplisitt forklart i filmen, og ikke skjult på noen måte.

                Jeg opplever heller ikke filmen som så apologetisk som du her beskriver. Folman hverken forsvarer eller unnskylder sine og andres handlinger. Han viser bare at det skjedde. På godt og vondt (men mest vondt).

                • Restiamo_Umani

                  «At det er Israel som invaderte Libanon er eksplisitt forklart i filmen, og ikke skjult på noen måte.»

                  Hva er det du skal frem til ???????

                  Er det noen som har påstått noe annet?

                • Haakon Stensrud

                  Det jeg vil frem til er at filmen ikke bevisst prøver å skjule, unnskylde, forsvare, fordreie eller være propaganda slik jeg oppfatter at du mener den gjør.

                  Den gjør heller et helt ærlig forsøk på å fortelle krigen slik den foregikk sett gjennom perspektivet til Folman og hans medsoldater. Den stiller egentlig flere spørsmål enn den gir svar. Så er det opp til seerne å avgjøre resten, og kanskje vil noen også få lyst til å søke mer informasjon og tilegne seg mer kunnskap om konflikten når rulleteksten er over.

                  Dette i kontrast til den typiske propaganda-film, som helst vil at seerne stiller så få spørsmål ved innholdet som overhodet mulig.

                • Restiamo_Umani

                  «Den gjør heller et helt ærlig forsøk på å fortelle krigen slik den foregikk sett gjennom perspektivet til Folman og hans medsoldater. Den stiller egentlig flere spørsmål enn den gir svar

                  Ja, filmen er uærlig ved å stille masse spørsmål uten å gi svar!

                  Uærligheten er at filmen ikke vil ha svar på disse brysomme spørsmålene…

                • Haakon Stensrud

                  Her er jeg uenig. Mer enn noe annet oppfordrer filmen til åpen debatt og ettertanke rundt krigen i Libanon (samt krigens natur generelt) og ønsker å gå de brysomme og vanskelige spørsmålene i møte.

                • Lars Sund

                  Nei, filmen har ingen forpliktelse til å gi en uttømmende skildring
                  av årsaker, hendelsesforløp og konsekvenser av Libanon-krigen.
                  Artikkelen du siterte sier at filmen er en løgn, fordi den ikke gir den
                  fulle «sannheten om krigen». Men å skulle fortelle «sannheten» om en hel
                  krig i løpet av en 90 minutters film ville vært en komplett uærlig
                  målsetning å ha, fordi det er umulig. Derfor er det langt bedre dersom
                  filmen stiller spørsmål som publikum må finne svaret på selv annetsteds,
                  enn å late som om alle svarene er å finne i filmen.

                  En krig har mange aspekter, det er tusener av historier som alle fortjener å
                  bli fortalt. Alt fra sivile og stridende på bakkeplan, til politiske
                  avgjørelser tatt på høyeste hold. Du sier at filmen handler om en krig
                  som Israel startet ved å bryte våpenhvilen, men det stemmer ikke. ‘Vals
                  med Bashir’ handler om hvordan noen få soldater har bearbeidet minnene
                  fra «sin» krig. Hvilken stat som brøt våpenhvilen, som for eksempel blir
                  trukket inn her, er i denne filmens sammenheng totalt irrelevant.

                • Restiamo_Umani

                  «Hvilken stat som brøt våpenhvilen, som for eksempel blir
                  trukket inn her, er i denne filmens sammenheng totalt irrelevant.»

                  Det pleier ofte å være sånn.

                  Når Israel bryter våpenhviler. Da er det totalt irrelevant.

                  Når Israel bryter våpenhviler så har Israel rett til å bombe ALLE.

                • Lars Sund

                  Det er det ingen som har sagt. Folman har lagd filmen på vegne av seg selv og sine medsoldater, ikke den israelske staten. Han har ingen forpliktelse til å svare for den israelske regjeringens handlinger, bare fordi han også er israeler.

                • Restiamo_Umani

                  «Det er det ingen som har sagt.»

                  Nei. Det er praksis.

                • Lars Sund

                  «Kilde: En fyr på internett.»

                  Dine sveipende generaliseringer om israelsk utenrikspolitikk er ikke så interessante. Hva med å holde seg til tema?

                  Jeg skrev at Folman ikke har noen forpliktelse til å svare for den israelske regjeringens handlinger, han er i sin fulle rett til å lage en personlig film om sine opplevelser under og etter Libanon-krigen. Er du uenig i dette? Forklar i så fall hvorfor.

                • Restiamo_Umani

                  Stakkars mannen har lov til å grine, akkurat som andre krigsforbrytere…..

                • Lars Sund

                  «Han har laget filmen for jøder, ikke den israelske staten.

                  De som ikke er jøder er ikke medsoldater, og har ingen plass i den rasistiske staten.»

                  At
                  dette er hva du har fått ut av ‘Vals med Bashir’ sier svært mye om deg.
                  Du insisterer på å se Folman som representant for noe mer enn bare seg
                  selv, for deg er han tydeligvis ikke et individ, han er bare «jøde»
                  eller «Israel». At du videre ikke klarer å legge fram en mer substansiell mening enn en halvironisk «stakkars krigsforbryter»-kommentar når jeg prøver å komme til kjernen i diskusjonen er ikke veldig imponerende. Takk for meg.

                • Restiamo_Umani

                  «At dette er hva du har fått ut av ‘Vals med Bashir’ sier svært mye om deg.»

                  Det var ikke bare fra å ha sett filmen ‘Vals med Bashir’ at jeg trekker slutninger.

                  Historien om Israel er en eneste stor krigsforbrytelse.

                  Palestinerere må lide for hva tyskere utsatte europeiske jøder for…

                • cand_alt

                  Jødene i Israel hadde startet geriljakrig mor Araberne i det britiske protektoratet Jordans provins palestina lenge før Tyskerne laget staten Israels frikort til krigsforbrytelser. Men, Restino Umani, Du holder deg ikke til saken. De aller fleste Nordmenn vet at Israel var okkupanten. De aller fleste Nordmenn er enige om at Israels behandling av palestinerne er elendig, og til tider innebærer krigsforbrytelser. Din måte å delta i denne diskusjonen er ført på en fullstendig latterlig måte. Du forsøker, bevisst eller ubevisst å tvinge frem at dine meddebbatanter skal legge skylden et sted. De fleste voksne mennesker vet at det ikke bare en skyldig i en krangel, men at en gjerne er mest skyldig. En stor gruppe Nodmenn mellom 35 og 55 år har selv vært i Libanon, eller har venner som har vært der. Alle vi vet om lidelsene det libanesiske folket, og de palestinske flyktningene har vært utsatt for. FN-bataljonen i Libanon var på mange måter et historisk skille i nordmenns forhold til Israel. Flertallet i Norge før FN-bataljonen ble opprettet pro-israelske. Etter at FN bataljonen hadde latt mange nok soldater reise hjem med psykiske lidelser, og skildringer av minefelt og gjennglemte klasebombers konsekvens for sivilbefolkningen så endret store deler av landet mening. Den diskusjonen er de fleste nordmenn ferdig med.
                  Det «Vals med Bashir» forteller oss er en påminnelse av at «nå har vi gjort det igjen». Nå kommer det tusener hjem fra en krig, denne gangen Afganistan, om noen år kaskje Syria, med store traumer- De kan alle være krigsforbrytere, men siden vi faktisk sendte dem i krig kan vi jo ikke dømme dem. Da måtte vi jo dømme oss selv. Lik en som sender penger til Al-Quida er du som skattebetaler indirekte medskyldig i krigsforbrytelsen invasjonen i Afganistan. I og med at Nordmenn var de første til å reise inn og rekognosere til krigen var vi vel også de som startet krigen? Kan vi ikke dømme oss selv kan vi heller ikke dømme alle israelere.
                  Det vi bør kunne respektere er det store i at Folmann tør å lage en film som forteller om grusomhetene på en så ærlig måte i en situasjon (som Israeler) der faren for represalier er såpass sterke. En fil som åpent la skylden på Israel i en direkte form ville aldri bli laget der (i Israel) og det vet du godt.

                • Restiamo_Umani

                  «Kan vi ikke dømme oss selv kan vi heller ikke dømme alle israelere.»

                  Hvem er det som vil dømme alle israelere? Er det ikke bare antisemitter som vil det?

                • cand_alt

                  Du gjør jo det selv: «Historien om Israel er en eneste stor krigsforbrytelse.» Må forøvrig minne om at en antisemitt er en som fordømmer alle semitter, det inkluderer de arabiske gruppene i midtøsten også. Veldig få antisemitter i verden egentlig: De fleste mennesker har en tendens til å velge side. Enten så hater folk arabere eller de hater israel. veldig få som åpent hater hele midtøsten…

                • Restiamo_Umani

                  Hvordan dømmer jeg alle israelere ved å si at «Historien om Israel er en eneste stor krigsforbrytelse.» ??

                  Og nei, uttrykket antisemitt betyr IKKE hat mot semitter.

                  Det betyr jødehat !

                  «While the term’s etymology might suggest that antisemitism is directed against all Semitic people, the term was coined in the late 19th century in Germany as a more scientific-sounding term for Judenhass («Jew-hatred»),[1] and that has been its normal use since then.[2] For the purposes of a 2005 U.S. governmental report, antisemitism was considered «hatred toward Jews—individually and as a group—that can be attributed to the Jewish religion and/or ethnicity.»[3]»

                  http://en.wikipedia.org/wiki/Antisemitism

                • cand_alt

                  Nå forholder jeg meg til ordets innhold, ikke til wikipedias tolkninger. Idet du bruker wiki som referanse er duskusjonen død for min del. Takk for meg.

                • Restiamo_Umani

                  Liker du ordbøker bedre?

                  Fra det som er en av verdens mest anerkjente ordbøker:

                  «an·ti–Sem·i·tism: hostility toward or discrimination against Jews as a religious, ethnic, or racial group»

                  http://www.merriam-webster.com/dictionary/anti-semitism

                • cand_alt

                  DU forsto ikke et : Takk for meg.

                • Restiamo_Umani

                  «DU forsto ikke et : Takk for meg.»

                  Fantastisk!

                  Du forstod tydeligvis ikke din egen melding: «Takk for meg.»

                  Har du ikke allerede forlatt debatten?

                  Du kommer tilbake og forklarer hvor dum du er?

                • Restiamo_Umani

                  «Folman har lagd filmen på vegne av seg selv og sine medsoldater, ikke den israelske staten.»

                  Der har du et godt poeng!

                  Han har laget filmen for jøder, ikke den israelske staten.

                  De som ikke er jøder er ikke medsoldater, og har ingen plass i den rasistiske staten.

                • Jonatan N. Paz

                  Folman har vist krigen fra sitt eget synspunkt, og Folman har det vondt med det han gjorde, selv om han ikke unnskylder det. At mange Israelske soldater som var i Libanon har det vondt i ettertid kan du ikke betvile. Mane norske soldater som har vært i Afghanistan har også fått psykiske problemer. Han prøver gjennom filmen å oppfatte og oppklare hva han selv gjorde som bidro til massakrene.

                  Det er en selvransakende film, ikke en en film som betviler hva som skjedde eller som prøver å unnlate israelere noe ansvar

                • Restiamo_Umani

                  «At mange Israelske soldater som var i Libanon har det vondt i ettertid kan du ikke betvile.»

                  Har jeg sagt at jeg betviler krigsforbrytere kan ha det vondt i ettertid?

        • Restiamo_Umani

          The Act of Killing virker mye mer ærlig. (Det jeg har sett av den):

          «The Act of Killing»: New Film Shows U.S.-Backed Indonesian Death Squad Leaders Re-enacting Massacres
          http://www.democracynow.org/2013/7/19/the_act_of_killing_new_film

          Den filmen burde hatt førsteplassen!

          Krigsforbryterene virker stolt over sine forbrytelser, de sliter med minnene og må ty til narkotika og alkohol for å fortrenge minnene, men de gir ikke andre skylden for sine forbrytelser.

          De vet at at de har gjort noe grusomt. Men som vinnere kan de inbille seg at de er helter….

          • Haakon Stensrud

            The Act of Killing er også en knallbra dokumentar! Det mest oppsiktsvekkende med denne filmen er jo ikke bare det at deltagerne stiller opp med fullt navn, men at de er mer enn villige til å gjenskape grusomhetene de har stått for (!).

            Legg imidlertid også merke til her at regissør Oppenheimer her aldri direkte dømmer sine intervjuobjekter, men lar de fortelle sine historier på deres egne premisser. Hverken propaganda for eller i mot fra regissørens side.

            • Restiamo_Umani

              «Legg imidlertid også merke til her at regissør Oppenheimer her aldri direkte dømmer sine intervjuobjekter, men lar de fortelle sine historier på deres egne premisser. Hverken propaganda for eller i mot fra regissørens side.»

              Oppenheimer kommer utenfra og lar folk fortelle sine historier. Han vet godt at de skyter seg selv i foten.

              Ari Folman er på innsiden og fortrenger store deler av historien.

              Han vil ikke at sannheten skal komme ut….

  • Jørgen Ward Søderstrøm

    Veldig enig med lista. Topp to er de eneste filmene jeg ikke har sett, så langt.

  • Espen_Goffeng

    Jeg håper oppmerksomheten rundt Act of Killing kan sette litt søkelys på Vest-Papua, som fremdeles er under en brutal indonesisk okkupasjon. Se Free West Papua Campaign på Facebook.

  • Jaaa Daaa

    Shake Hands with the Devil: The Journey of Roméo Dallaire. Om folkemordet i Rwanda på nittitallet.
    Allerede nevnte: Hearts and Minds, No End in Sight.
    Kommer til å se The Act of Killing snart.

  • Lord Hybelkanin

    RESTREPO havnet i skyggen av Armadillo, den kom vel ut noen måneder etter. Anbefales på det sterkeste. Tim Hetherington, som med Sebastian Junger filmet denne, ble drept av en RPG fjor under dekningen av borgerkrigen i Libya. Meget sterk film.

  • Lars Sund

    Jeg har tilfeldigvis sett på krigsdokumentaren ‘Achilles in Vietnam’ i dag, så jeg tenkte jeg kunne anbefale den her. Sammenlignet med de fleste filmene nevnt her er det en kort lavbudsjettsdokumentar, men tematikken er uansett veldig interessant.

    Filmen er basert på boka ‘Achilles in Vietnam: Combat Trauma and the Undoing of Character’, av psykiateren Jonathan Shay. Den handler om hvordan Homers Illiaden gir en svært treffende beskrivelse av soldaters følelsesmessige reaksjoner i krig. Den demonstrerer dette gjennom intervjuer med amerikanske Vietnam-veteraner, som forteller om at de opplevde følelser og tanker svært like de noen av karakterene i Illiaden har.
    Illiaden viser seg med andre ord (nok en gang) å være et tidløst litterært mestervekr, som kan hjelpe oss å forstå PTSD.

    Kan sees her: http://www.achillesinvietnam.com/

  • zhera

    Slutten på Vals med Bashir var som en knyttneve i ansiktet. Jeg klarte ikke å puste og tårene sprutet. Var glad for at det ikke var så mange i kinosalen.

  • Einar Gregorios

    Det er en dokumentar fra Falklandskrigen som fortjener å bli nevnt;
    The Falklands War: The Untold Story.

  • Vegard Minde

    Vals Med Bashir er i hvert fall en slags ærlig-drittsekk film mens Fog Of War bare er en total vrangforestilling som får Goebbels til å rødme av skam! The Killing Fields fra 1984 trodde jeg var selvsagt i «krigsdokumentarer».

  • Svein Kristiansen

    The World at war burde være med synes jeg

  • son_of_rain

    Arrabal`s Viva La Muerte?
    Ikke for sarte sjeler

  • HaiaKuuse

    Natt og tåke ligger ute på Vimeo under orginaltittelen Nuit et brouillard. Bare så det er sagt da.