Nå kan du igjen ta med deg pistolen, lyddemperen og giftflasken, og smette på deg de blankpolerte lakkskoene til snikmorderen Agent 47. En mann det er urovekkende trivelig å tilbringe tid sammen med. Det er kanskje ikke helt stuerent å mene at snikmord er trivelig, men jeg utfordrer deg til å si noe annet etter å ha spilt Hitman.

Spillet ble sluppet mellom 11. mars og 31. oktober i fjor, i form av seks enkeltepisoder. Nå er altså hele den første sesongen tilgjengelig som én, bingevennlig spillopplevelse.

Handlingen foregår på seks forskjellige steder rundt om i verden, og på hver plass er det et eller flere mål man skal finne og ta livet av. For de som har spilt tidligere Hitman-spill vil grunnformelen være velkjent: Snik, infiltrer, drep, gjenta. Det hele bindes sammen av en historie fortalt gjennom korte filmsekvenser mellom hvert oppdrag.

ANMELDELSE: Nioh – Mestringsfølelsen venter på deg

Man kan like gjerne se kul ut om man har en jobb å gjøre. (Foto: Square Enix).
Man kan like gjerne se kul ut om man har en jobb å gjøre. (Foto: Square Enix).
Svak historie – sterk action

Agent 47 er på lønningslista til bestillingsdrap-byrået ICA, og historien som fortelles inneholder alt man forventer seg fra et snikmorder-spill: Lyssky organisasjoner med interne intriger, mennesker med britisk aksent som planlegger verdensherredømme og en obligatorisk tvist på slutten. Spillet prøver å skape illusjonen om at du er en brikke i et storpolitisk spill av enorme proporsjoner, og at alt du foretar deg er med på å utsette verdens undergang. Det prøver, men kun med vekslende hell.

Det er på ingen måte en klisjefri og nyskapende historie som fortelles. Handlingen fremstår mer som en unnskyldning for å kunne bli med Agent 47 på nye eventyr – noe som for min del ikke gjør så mye.

ANMELDELSE: Hitman E01 – En smakebit på det som kan bli en bli en strålende spillopplevelse

For det er selve spillingen som står i fokus i Hitman. Her skal det drepes, og det skal drepes med stil. Hvorfor vedkommende skal drepes er ikke nødvendigvis spesielt interessant. Det er følelsen av å slippe unna med det perfekte mord som er den egentlige belønningen i spillet. Mangelen på en gripende historie tas igjen på god spillbarhet og stor grad av gjenspillbarhet.

Jeg gnir meg frydefullt i hendene når den ene morderiske planen etter den andre fungerer som den skal. Samtidig er det nesten bekymringsverdig hvor skuffet jeg blir når ting ikke går etter planen. Jeg tar meg selv i å bli sur fordi et mord ikke ble utført elegant nok, noe som i en hvilken som helst annen setting ville utløst noen varsellamper. Sammen med Agent 47 kommer jeg i kontakt med min indre psykopat – og jeg liker det.

Bruk tid på å utforske. Å finne en rute til målet som er litt utenfor allfarvei kan lønne seg.  (Foto: Square Enix).
Bruk tid på å utforske. Å finne en rute til målet som er litt utenfor allfarvei kan lønne seg. (Foto: Square Enix).
Realisme og realisme, fru Blom

Hitman er i bunn og grunn en mordsimulator. Det høres dystert ut helt til man finner ut hvor stilisert og romantisert det hele er. Psykopatiske tendenser til tross – jeg er ikke bekymret for min mentale helse. For det er tross alt bare et spill, noe spillet selv liker å minne deg på med jevne mellomrom.

Selv om grafikken er god og miljøene man ferdes i føles levende, kan de ikke-spillbare karakterene til tider oppleves som inkonsekvente. Mistenkelig oppførsel kan gå en offiser i de Marrokanske spesialstyrkene hus forbi, mens en vaktmester på et hotell i Bangkok kan tenne på alle plugger uten at du har gjort noe som helst.

Det faktum at hovedpersonen klarer å gli sømløst inn i enhver sosial setting, til tross for at han har en høyst iøynefallende, svart strekkode tatovert i bakhodet er vel heller ikke direkte realistisk.

ANMELDELSE: Hitman: Agent 47 – Snacks for spillfans og actionentusiaster

Et Thailandsk luksushotell er bakteppe for et av oppdragene i spillet. (Foto: Square Enix).
Et Thailandsk luksushotell er bakteppe for et av oppdragene i spillet. (Foto: Square Enix).
Best når du utfordrer skjebnen

Den største forskjellen fra tidligere utgaver av Hitman-serien er valgmulighetene man har. Man blir i større grad enn før oppfordret til å spille det samme oppdraget mange ganger. Hver bane har et stort sett med varierte utfordringer man kan gjennomføre i bytte mot poeng. Poengene låser opp bedre våpen, nye klær og forskjellige startlokasjoner, som igjen gir spilleren et insentiv til å spille mer. En prosess som i teorien skal kunne gjentas til hver enkelt skurk har blitt drept på alle tenkelige og utenkelige måter.

Vanskelighetsgraden varierer også. Den kan ikke velges i menyen, men styres heller ut ifra hvordan man velger å spille. Man kan, for eksempel, gå gjennom spillet med synlige ikoner som geleider deg gjennom handlingen og viser deg hvor relevante hendelser oppstår. For en mer autentisk opplevelse skrur man simpelthen denne funksjonen av.

Om man fullfører mange nok utfordringer på et oppdrag låser man også opp «Professional Difficulty». I denne modusen er fiendene mer årvåkne, det er flere overvåkningskameraer og autosave-funksjonen slås av, for å nevne noe.

Det er også helt opp til deg om du vil skyte deg gjennom spillet i en vill fart, eller om du vil snike deg rundt i skyggene. Den mer subtile tilnærmingen viser etter min mening fram Hitmans store styrke. Det virkelige spillet åpenbarer seg når man bruker god tid på å utforske miljøene og utfordre skjebnen.

Velg riktig forkledning etter omstendighetene. (Foto: Square Enix).
Velg riktig forkledning etter omstendighetene. (Foto: Square Enix).
Kakedrap og narsissisme

På et tidspunkt spurte jeg meg selv: «Klarer jeg å drepe dette mennesket med en kake?» Svaret på det var forbløffende nok: «Ja, det klarer jeg tydeligvis.»

Noen ganger kan man dra lemfeldig i en spak, og en beleilig plassert lysekrone vil falle ned på beleilig plassert skurk. Andre ganger må man bruke kløkt, planlegging og mengder med tålmodighet før den riktige muligheten åpner seg. Ofte valgte jeg å med vilje ta en mer komplisert rute fram til målet, selv om enklere muligheter oppstod underveis.

I tillegg er noe av moroa med et hvilket som helst Hitman-spill, i alle fall for min egen del, å se få ting til å se kult ut. Man er med andre ord i kontakt med sin indre narsissist, i tillegg til sin indre psykopat. Og man kan si hva man vil om disse mindre flatterende sidene av den menneskelige personligheten, men det er godt å la dem få løpe løpsk fra tid til annen.

Selv om spillbrettene er store og detaljrike, finnes det som sagt bare seks av dem tilgjengelig. Og uansett hvor mye du liker å utforske og improvisere, så kommer du ikke unna at det er de samme oppdragene man spiller. Har man drept den samme motemogulen i Paris på fire forskjellige måter, kan selv den den mest drapslystne av oss miste litt av motivasjonen. Til tross for at det finnes noen bonusfunksjoner og alternative oppdrag som er verdt å prøve, så kan man nok ikke forvente seg hundrevis av spill-timer før man går lei.

Hitman er altså hverken et evighetsprosjekt, eller en revolusjon innen moderne historiefortelling. Likevel kommer spillets få svakheter helt i skyggen av dets mange styrker. Det er et veldig godt stykke håndverk som er morderisk moro så lenge det varer.

Om SPILLET

Hitman: The Complete First Season

  • ..og moralen var?

    • Dr. Schnabel von Rom

      Moralen er at det er gøy å inntre i rollen som en elite-leiemorder i oppdrag for å knerte høyprofilerte mål. Det gjøres etisk spiselig ved at målene er høyst moralsk tvilsomme, og du som leiemorder jobber for en i hvert fall sånn passe legitim aktør som CIA tross alt skal ha æren for å være. Appellen med Hitman-spillene er god stealth-mekanikk, og tilfredsstillelsen ved å avlive målet på en stilferdig måte etter å ha rekognosert og manøvrert smidig rundt et område uten å bli oppdaget.

    • Lars Andersen

      Du skal være glad det finnes en platform der ungdomen kan leve ut sin «umoral». Norsk ungdom har blitt langt roligere og fredeligere etter at de begynte med dataspill. Dagens importerte uromomenter har ikke vokst opp med dette.

  • Fredrik Weisethaunet

    Hei Elisabeth!

    Jeg heter Fredrik Weisethaunet, og er utdannet sosiolog. I min masteroppgave skrev jeg om brukergenerert innhold i dataspill, og på bacheloroppgaven skrev jeg om sosiale relasjoner i Minecraft. Jeg kjenner spillforskningen godt, også i nærliggende fagfelter, og jeg kan berolige deg med at det ikke er noe som tyder på noen som helst sammenheng mellom bruk av voldelige dataspill og voldsutøvelse.

    Som Lars Andersen påpeker, har ungdomskriminaliteten og ungdomsvolden falt brutalt i løpet av de siste tiårene, samtidig som dataspill har blitt langt mer utbredt. De aller, aller fleste unge spiller i dag, og det samme gjaldt min generasjon. Samtidig er vi altså den minst voldelige generasjonen som har eksistert, så det er svært lite som tyder på at spill øker risikoen for voldsutøvelse. En del forskingsprosjekter tyder snarere på at det motsatte er mer sannsynlig, som følge av at en god del av den tidligere ungdomskriminaliteten skyltes

    • Mattis Finstad Hansen

      Strålende skrevet og spennende forskning!

      • Fredrik Weisethaunet

        Tusen takk for det! =)

  • Dr. Schnabel von Rom

    Gadd du i det hele tatt å lese det han skrev?

  • Fredrik Weisethaunet

    Beklager Elisabeth, men det du driver med nå er intet mindre enn moralisering. At du ikke finner den typen ting underholdende er selvfølgelig helt greit. Poenget er at det finnes ikke holdepunkter overhode som støtter at voldelige spill (eller øvrige medier, for den del) fører til vold. Snarere tvert i mot.

    At vold i nære relasjoner fortsatt er et alvorlig problem har på ingen måte noe med spill å gjøre. Voldelig adferd er ganske komplekst, og om du faktisk er interessert i vold anbefaler jeg deg å lese kriminologi, det finnes ganske mye forskning på området. Å omtale voldsspill som voldskultur er fullstendig absurd, det er et hav av forskjell på fiksjonsvold og faktisk vold og om man ikke klarer å skille mellom de to har man ganske alvorlige psykiske problemer.