Natalie Portman gjør inntrykk med en dedikert og ambisiøs tolkning av USAs tidligere førstedame Jacqueline «Jackie» Kennedy i Jackie.

Filmen fokuserer på Jackie i perioden mellom drapet på hennes ektemann John F. Kennedy den 22. november 1963 i Texas, og hans begravelse den 25. november i Washington. Det er en intens og minneverdig skildring av en rystet enke som må forholde seg til både det nære og flere storpolitiske valg i løpet av noen hektiske dager.

Regissør Pablo Larraín (No (2012) og Neruda, som kommer på kino senere i år) har laget et portrett av Jackie Kennedy som er både elegant og skarpt. Og han viser henne ingen nåde når han avkler førstekvinnen hennes sterke fokus på eget ettermæle.

Men rammen rundt historien er rotete. Filmen hopper i tid, og spinner rundt to samtaler Jackie har med en prest (John Hurt) og en journalist (Billy Crudup). Dette er samtaler som aldri blir spesielt interessante og som lider av en del uinspirert dialog, lite troverdige situasjoner og som på sitt verste gjør filmen ganske kjedelig.

ANMELDELSE: Fra Balkongen – Lekende og eksperimentelt om livet

Filmen er et kjølig portrett av Jackie Kennedy (Natalie Portman), som ikke er redd for å vise hennes kyniske sider.  (Foto: Norsk Filmdistribusjon)
Filmen er et kjølig portrett av Jackie Kennedy (Natalie Portman), som ikke er redd for å vise hennes kyniske sider. (Foto: Norsk Filmdistribusjon)
En spennende vinkel inn i et politisk vepsebol

Mye er skrevet, sagt og filmet om drapet på John F. Kennedy. Det er et av USAs store politiske sår og gjenstand for en rekke konspirasjoner og teorier.

Jackie holder seg kledelig unna det som foregår utenfor Kennedy-familien og de private gemakker i Det hvite hus. Oppmerksomheten tviholdes på enken Jackie og hennes sorg. Og på hennes rolle i den storslagne og til dels kontroversielle begravelseseremonien som var med å sikre president Kennedys posisjon blant USAs mest berømte presidenter.

Selve drapet skildres overraskende grafisk, men ellers foregår nasjonens sorg og det begivenhetsrike etterspillet rundt Lee Harvey Oswald kun i bakgrunnen gjennom TV-apparat og samtaler.

ANMELDELSE: Paterson – Presis filmkunst av høy kvalitet

Det gir rom til Jackie. Hun vises fram som en karismatisk skikkelse som fascinerer både gjennom sin personlighet og gjennom sine handlinger. Hennes aura av naturlig midtpunkt og hennes frykt for å bli glemt vises fram som en sentral drivkraft. Her skildres en sårbar, og til dels usympatisk og kynisk enke, som nærmest på egen hånd tvinger gjennom den storslåtte seremonien for å sikre Kennedys ettermæle.

Men førstedamens motivasjon kom ikke bare ut fra egoisme. Filmen får også fram hvor stor tro Jackie Kennedy hadde på viktigheten av at historien er noe som tilhører folket. Hun gjorde et viktig arbeid med å oppgradere og bringe historiske gjenstander inn i Det hvite hus, og hun var den første til å invitere TV-kamera inn i presidentens private bolig. Gjennom en smart og lekker lek mellom arkivopptak og stiliserte rekonstruksjoner fra denne TV-sendte presentasjonen, får regissør Pablo Larraín effektivt fram hvor stor stolthet Jackie Kennedy tok i å gjøre folket bevisst sine ledere og deres bragder.

Dette skinner også gjennom i hennes forberedelser til begravelsesseremonien, som tok utgangspunkt i president Abraham Lincolns begravelse, og ble en av de store TV-begivenhetene på 1960-tallet, vist på NBC og kringkastet til 23 land verden rundt.

Deler av begravelsesseremonien til John F. Kennedy ble vist på TV i 23 land, og nådde ut til flere hundre millioner mennesker. (Foto: Norsk Filmdistribusjon)
Deler av begravelsesseremonien til John F. Kennedy ble vist på TV i 23 land, og nådde ut til flere hundre millioner mennesker. (Foto: Norsk Filmdistribusjon)
Natalie Portman sikter høyt

Natalie Portman går inn i sin Oscar-nominerte rolle som Jackie med alt hun har. Det er både imponerende og ambisiøst. Hun endrer talemønster, aksent og er nesten ikke til å kjenne igjen i en mimikk som smaker av sosietet og sølvskje.

Gevinsten er en minneverdig prestasjon som forlater det å være en versjon av skuespilleren Natalie Portman, og blir rollefiguren fullt og helt. Nesten.

ANMELDELSE: Moonlight – Stillfarent og bevegende drama

For ulempen med å bruke en så etablert stjerne som Portman, er at vi kjenner henne så godt. Og når hun går såpass langt unna sine naturlige trekk, sin tone og mimikk, i en veldig tilgjort rolletolkning, så skal det ikke mer til enn en ørliten glipp i fasaden før det sprekker.

Og det glipper dessverre ved noen få anledninger. Små sekund der jeg blir kastet ut av fiksjonsuniverset fordi det er skuespilleren og ikke rollefiguren som kommer til syne i et lite glimt.

Pablo Larraín lykkes likevel med mye. Dette er en fascinerende del av Kennedy-historien som er fortalt med stil og presisjon.

Musikken, kulissene og kostymene er glimrende, og sammen med et bevegelig og ledsagende kamera får Larraín virkelig både epoke og Kennedy-familiens versjon av Det hvite hus til å komme til live.

Om FILMEN

Jackie
  • Jackie
  • Slippdato: 17.02.2017
  • Regi: Pablo Larraín
  • Utgiver: Norsk Filmdistribusjon
  • Sjanger: Biografi, Drama, Historisk

  • kristianjohnsen

    Hva betyr (No) bak navnet til regissør Pablo Larraín?

    • Mercutio

      En film han har lagd før denne. Men enig at måten det står på er forvirrende.

      • Sigurd Vik

        Ja, det er slik vi pleier å legge inn andre filmer, men enig i at denne så litt knapp og rar ut:) Har endret litt nå.

    • trieste

      En film han laget i 2012.

  • Einar Gregorios

    Natalie Portman er som alltid veldig god. Men filmen som sådan begår kardinalsynd nummer en; den er kjedelig.

    • Andre

      Kjedelig og kjedelig… jeg følte nesten jeg ble kvalt av den svært tette nærheten til henne, både manusmessig og visuelt med kamera i hver eneste scene. Slik føler jeg vi får overført hennes psykiske tilstand med angst, sjokk, sinne og andre følelser enda nærmere enn mange liknende portretter som fort blir for glatte, polerte og ikke gjør særlig dypt inntrykk. Synes faktisk dette er med på å gjøre den fascinerende dyster, tung og nær, noe som igjen gjør den mer interessant enn mange andre portretter faktisk.
      Men skjønner jo også hva du mener forsåvidt…

      • Linda Isachsen

        Gikk hun med hofteholdere ?

  • Tom

    Jeg tviler ikke på at den tilgjorte aksenten til Natalie Portman er historisk nøyaktig i denne filmen, men du verden hvor distraherende den er. Jeg hadde en lignende opplevelse med Joseph Gordon-Levitt i Snowden også. Det er greit at man ønsker å legge seg tett opptil stemmeleiet og aksenten til den personen man spiller, men noen ganger så er det mer forstyrrende enn det er verdt, synes jeg.

  • Oda Vennestadsmon

    Kjedeligste filmen jeg har sett på kino. Ever! Eller nei, kanskje siden jeg sovnet under «The Breakup» for ti år siden.

  • magnarStoroy

    Som alltid skeptisk til biografiske filmar, men W- parodien på George W Bush var artig.

  • Erik Ranheim

    Det er synd det laves en kjedelig film med en så spennende personlighet som JK og en fremragende skuespiller son Natalie Portmann. Les heller boken:
    Nemesis: The True Story of Aristotle Onassis, Jackie O, and the Love Triangle,
    en skikkelig page turner skrevet av den fremragende Berkeley, professoren Peter B. Evans. Boken kan virke utrolig men er meget vel dokumentert.