Crash Bandicoot har fått seg en makeover. De tre første spillene i den ikoniske spillserien er pusset opp og satt sammen til pakken Crash Bandicoot N. Sane Trilogy.

Jeg tror Crash Bandicoot-fans vil sluke dette rått. De som ikke har det sterkeste forholdet til serien er jeg derimot mer usikker på.

For bortsett fra det ytre er alt som det var i 1996, 1997 og 1998. Det er med andre ord perfekt for nostalgikeren, men kan nok fort bli litt kjedelig og repeterende for et yngre marked.

Den ikoniske Indiana Jones-hyllesten ser farlig bra ut på PS4.  (Foto: Activision)
Den ikoniske Indiana Jones-hyllesten ser farlig bra ut på PS4. (Foto: Activision)
Visuelt pent og forseggjort

Personlig synes jeg dette var det et gledelig gjensyn. Spillet ser nydelig ut. Spillet tar godt vare på den visuelle arven etter originalen, men tilfører et mer tegnefilm-aktig preg jeg synes kler spillet godt.

Spillbrettene er fargerike og detaljerte, og selv om man ikke får lov til å gå utenfor korridorene spillet dikterer, er det mye fint å se på veien.

Enkelte av spillbrettene er imidlertid perverst vanskelige. Dette er selvsagt forferdelig irriterende i øyeblikket, men i retrospekt setter jeg pris på dette også. Man skal lide litt for hyggen, spør du meg.

Jeg møtte ingen irriterende tekniske problemer, og sitter med inntrykket av at utviklerne har gjort en grundig restaureringsjobb.

Crash sin motorsykkel er kul, men voldsomt vanskelig å styre. (Foto: Activision)
Crash sin motorsykkel er kul, men voldsomt vanskelig å styre. (Foto: Activision)
Crash begynner å dra på årene

Man kan spille som Crash sin søster Coco i alle spillene, selv om hun styrer nøyaktig likedan som broren sin. Man kan også utfordre deg selv eller en venn i en kamp mot klokka i alle tre spillene.

Bortsett fra dette, og det rent kosmetiske, er det ikke store forskjellene fra originalen.

Dette er jo i og for seg poenget med en remaster, men det gir også en liten bismak. Øynene mine har blitt eldre siden 1996, og med alderen har de også blitt mer erfarne, mer bortskjemte og kanskje litt mer kyniske.

For selv om jeg koser meg sammen med Crash Bandicoot i dag også, skinner alderen hans gjennom.

Må. Knuse. Alle. Kasser. (Foto: Activision)
Må. Knuse. Alle. Kasser. (Foto: Activision)

Lite variasjon

Jeg blir fort oppmerksom på hvor lite variasjon det faktisk er. Mange av spillbrettene er til forveksling like, og Fiendene, hindringene og måten man kan forsere dem på blir også repeterende i lengden.

Kontrollene er også litt upresise. Man føler aldri at man har hundre prosent kontroll på Crash eller Coco. I tillegg er det til tider ekstremt vanskelig å bedømme dybde, noe som ødelegger opplevelsen litt.

Etter hvert går jeg dessverre litt lei. Det var god underholdning i 1996, og et fint gjensyn i dag. Men det blir ikke mer enn et kort gjensyn.

Jeg blir minnet på hvor kule jeg syntes disse spillene var, men jeg klarer ikke å gjenskape den samme spillgleden i dag.

Når det er sagt var jeg heller aldri den aller største Crash Bandicoot-tilhengeren i utgangspunktet. N. Sane Trilogy er derfor heller ikke ment for meg.

Fargerike omgivelser. (Foto: Activision)
Fargerike omgivelser. (Foto: Activision)
En kjærlighetserklæring

Crash Bandicoot N. Sane Trilogy er først og fremst ment for ekte blodfans av serien. Og selv om spillet på en side kun er en kynisk måte å suge penger rett ut av nostalgikjertlene til folk, er det også en forseggjort og ektefølt kjærlighetserklæring til disse menneskene. Det er noe vakkert ved det.

De som ikke har et forhold til originalen i det hele tatt er jeg imidlertid mer usikker på. Jeg har en mistanke om at det skal litt til for å falle hodestups for Crash Bandicoot i 2017.

For å oppsummere: Jeg likte de originale spillene, jeg likte også dette. Elsker du de originale tror jeg du kommer til å elske dette. Og har du ikke spilt de originale bør du prøve og bedømme selv.

Om SPILLET

Crash Bandicoot N. Sane Triology

  • Kim André Wiig

    Super Mario-who? Go away, ’cause Crash is back!! ^_^ #childhoodmemories

    • hardt rammet

      Super Mario-who? Kim, it’s-a me!
      You no remember your old friend-a, Mario? How could you forget-a me Kim, I was there when your parents had-a that terrible divorce. You-a cried into my arms and mustache Kim, how come you act-a like you no remember?

      • Kim André Wiig

        Cannot say I remember any Italian plumber from Brooklyn (NY) on my old PSX. Dang it, Mario! You must’ve hit your head quite hard, if you start mixing up other people’s childhood memories involving PSX as Super Nintendo.

        That’s what we call PRETENDO

  • T©H

    Veldig bra spill.

  • Fredrik Thoresen

    Skjønner fortsatt ikke hvorfor Crash noen sinne ble populær. Spillene har alltid vært middelmådige.

  • August Tekrø

    Vil bare presisere at dette er en remake og ikke en remaster. Remakes, som disse spillene, er laget på nytt fra bunnen av.

    Ellers gledelig nyheter for alle oss som eide PSX på 90-tallet.

    • Filip B. Grande

      Tror du forveksler det litt. Remakes er noe helt annet. Du har rett i at det lages på nytt fra bunnen av, men da er utseendet på levlene helt annerledes i spillene. N. Sane Trilogy er en remaster fordi (nesten) alt er det samme, bare med bedre grafikk og forbedret lyd.

  • Sjarlatan

    «Jeg blir fort oppmerksom på hvor lite variasjon det faktisk er. Mange av spillbrettene er til forveksling like, og Fiendene, hindringene og måten man kan forsere dem på blir også repeterende i lengden.»

    Dette kan man jo si om de gamle Mario-spillene også. Jeg har ihvertfall aldri sett på disse spillene som repeterende, og det blir jo mer og mer variasjon for hvert spill.