Stein Torleif Bjella - Heim for å døy

Borte ille, men hjemme verst

Alle i Hallingdal er minst like deprimerte som sist, skal vi tro Stein Torleif Bjellas ypperlige tredjealbum.

heim«Heim for å døy er for meg en nokså positiv tittel. Man må jo hjem. Jeg har ikke lyst til å dø på riksvei 7 med en elg i fanget, eller nedfrosset som en Grandiosa i Sveits,» forklarte Stein Torleif Bjella da D2 nylig tok turen til hjemplassen hans i Ål kommune, Buskerud. Man finner vel sjelden folk som – ufrivillig eller ei – bedre fanger essensen av sitt eget musikalske univers.

Da debutalbumet Heidersmenn kom i 2009, fulgte kolossale lovord – da særlig fra hysteriske, middelaldrende menn. Det kunne nærmest virke som det inntil da hadde eksistert et skrikende vakuum innen norskspråklig trubadurtradisjon. Joda, Jan Eggum er en minst like intelligent tekst- og låtskriver, men født og oppvokst i Bergen by. Joda, Tønes er også på god bølgelengde med bisarroen i distriktsnorge, men er ofte for fjollete. Og joda, Odd Nordstoga står kanskje like tett på naturen og sin egen bygdebakgrunn, men er til syvende og sist for mye av en svigermorsdrøm. Bjella, derimot, er noe så sjeldent som en gravalvorlig, pessimistisk og velartikulert norsk køntrimusiker.

Heim for å døy, angivelig siste kapittelet i en albumtrilogi, er det meste ved det samme som på forgjengerne. Dumdumgutt Kjartan Kristiansen sitter fortsatt bak spakene, der han holder lydbildet akkurat så sobert og spartansk som Bjellas rustikke utgangspunkt er best tjent med. Heller ikke turistkontoret til Hallingdal og omegn har mye å glede seg over denne gang – snarere tvert imot. Ifølge karakterene til Bjella må man vasse rundt i nedlagte småbruk («Undergang»), en tilstand som også gjelder for kiosken i sentrum («Halde maska»), der alle de seksuelt frustrerte mennene går rundt som fugleskremsler («Separate sinn»).

Stein Torleif Bjella – «Separate sinn»

Men stort sett dreier «de sentimentale sagasongene» seg som skuffelsene. Etter at sønnen dør i brutalt grafiske «Yndlingsengel» må fortelleren finne nye tillit til Mannen Ovenpå. «Helsing Judas» er selvforklarende nok, mens fortelleren i «Ubrukt liv» angrer dypt på at han ofret sine litterære ambisjoner for å kunne oppdra Drømmesønnen.

Vakrest og mest tragikomisk er nok likevel nevnte «Separate sinn». Bjellas drømmende verselinjer, satt til delikate strykere, skaper en falsk forhåpning om en lykkelig slutt, for en gangs skyld – og dermed skuffer 45-åringen i samme slengen også lytteren.

Det høres fullstendig håpløst ut, dette universet. Og det er det jo. Men det er viktig å ikke glemme at Bjella også er en morsom låtskriver. Ta bare instrumentalsporet «Taus manns tale» eller «Modningangst», som fremstår som en spot on-parodi på den joviale brorparten av norske visesangere. Mindre givende er Bjella imidlertid når mørket blir fullstendig altoppslukende, som på bleiknebba «Rottu i hjarta» og den gampete bluesrockeren «Mayhem heime».

Kjenner du allerede godt til Stein Torleif Bjella, vil nok overraskelsene være få ved tredje skanse. Heldigvis, vil nok mange si. Men dette låter likevel i det store og det hele som Stein Torleif Bjellas forteller- og låtkunst på sitt mest raffinerte og beste hittil i karierren. Vi får bare håpe at sirkelen ikke sluttes med denne trilogien. Men om han skulle forlate oss for godt – i overført eller bokstavelig betydning – vet han nok selv at å gi seg med Heim for å døy er å gi seg på topp. Man velger ikke en sånn albumtittel for ingenting, heller.

Kim Klev

  • drusus

    Bjella er den beste vi har for tiden. Enkelt og greit.

  • Harald Kvisli

    Albumet låt for låt er finfint. Men jeg må dessverre si meg enig med VG-anmelderen; produksjonen plager meg. Mens Bjella på de tidligere albumene satt «inne i huet på deg» og sang, er han nå produsert vekk og inn i hjørnet av studioet.

    Dessverre synes jeg dette er hans svakeste album. Men jeg skal høre et par ganger til.

    • Bad_As_Me

      Jøss! Syns du virkelig produksjonen er dårlig på denne? På Rottu i hjarta høres det seriøst ut som om mannen sitter i stua mi… Men siden lydbildet er utvidet betydelig fra de to foregående sier det seg nesten sjøl at Bjella’s vokal ikkje vil ha samme nærværet, og være like prominent i soundet over hele skiva. Overhodet ikkje hans svakeste album, han har ingen svake album 🙂 Tror faktisk dette er det beste av de tre som har kommet.

  • Pingback: P3.no Musikk » Ti kjappe: Stein Torleif Bjella()