Få ting skuffer mer enn når gamle musikalske helter viser seg å være nettopp det: gamle. Derfor er gleden desto større når skatepunkens-gudfedre, selveste Descendents, ikke virker å ha eldet nevneverdig siden Milo dro på college på starten av 80-tallet. Eller, sånn rent tekstmessig har de jo det. «No Fat Burger» gir oss et innblikk i utfordringen med å ha såpass høyt kolesterol at man ikke lenger kan spise det man vil og flere av låtene er en reaksjon på trommeslager Bill Stevensons’ nær dødelige hjernesvulst. Energimessig er det imidlertid få tegn til at de nåværende fire er i starten av 50-årene og strengt tatt har sett bedre dager, sånn rent fysisk.
Hypercaffium Spazzinate, deres syvende plate fra en karriere som snart strekker seg over 40 år, er 31 bunnsolide minutter med pur spilleglede. 12 år har gått siden sist og man hører det musikalske savnet dem imellom på plata. De spiller fremdeles som om de har noe å bevise. Bill Stevenson hamrer trommeskinn like viltert og gledespredende som han alltid har gjort og Stephen Egerton og Karl Alvarez leker seg lekkert gjennom platas 16 spor, på henholdsvis gitar og bass. For å ikke snakke om vokalist Milo Aukerman som virker å være i sitt livs form, sånn stemmemessig. Ryktene vil også ha det til at han har lagt forsker-karrieren på hylla for å turnere mer(!).
Og da har vi ikke en gang begynt å prate om låtene. For det er jo først og fremst det Descendents er; gode låtskrivere. De har alltid hatt litt mer intrikate låter enn sine meningsfeller. Det som også gjør poppunkerne ganske unike er at alle fire bidrar på låtskriver-fronten, i motsetning til for eksempel sjanger-kollegene i NoFX der Fat Mike i all hovedsak står for komponeringa. Det gjør at låtene får et forholdsvis vidt spenn innenfor en temmelig strømlinjaforma sjanger. Vi får alt fra den, tidligere nevnte, 43 sekunders lange «No Fat Burger» (en slags oppdatert utgave av klassiske «I Like Food») til dobbeltmoralsk religionskritikk i nydelige «Shameless Halo». Platas kanskje beste spor, i sterk konkurranse med upbeat-punkeren «On Paper».
På Propagandhi-refererende, «Without Love» viser den aldrende kvartetten utsøkt poppunk-håndtverk og nikker anerkjennende til sine venner i nord med både låttittel og arrangement. For spesielt interesserte anbefaler jeg å søke opp YouTube-klippet av en koffein-høy Bill Stevenson som prater om Propagandhi og ender opp med å synge stor deler av første verset til deres «Without Love». Man kan bli rørt av mindre. Som på «Comeback Kid», en av flere låter dedisert Stevenson og hans kamp mot hjernesvulsten han fikk påvist i 2009. En kamp han heldigvis vant og som naturligvis har satt sitt preg på plata.
Avslutningssporet og bromance-hymnen «Beyond The Music» fortsetter i samme stil og bekrefter følelsen Hypercaffium Spazzinate gir meg. Plata er et overskuddsprosjekt, ikke en utgivelse de gir ut fordi de må. Dette er lyden av fire nerdete menn som er oppriktig glad i hverandre, og som nok hadde funnet sammen med eller uten musikken som bindeledd. Jeg priser meg lykkelig for at det kom musikk ut av det, og det burde alle med en forkjærlighet for skatepunk-band fra California også gjøre. For uten Descendents som inspirasjon hadde vi kanskje ikke hatt dem.
Jørn Kaarstad
