Det begynner etter hvert å bli en del om beinet man for enkelhets skyld kunne kalle soveromselektronika – denne fragmenterte, klangfiltrerte og spøkelsesaktige dansemusikken som ikke egentlig er dansemusikk, men snarere lyd i skjæringspunktet mellom dansegulvet, kunstgalleriet og sofakroken.
Når Intertwine likevel gjorde seg fortjent til en plass blant de fem Urørtfinalistene i forrige uke, skyldes det først og fremst at den unge mannen bak artistnavnet, Tarjei Zakarias Ekelund (23), viser en distinkt forståelse for at låter teller like mye som lydbilde – og vel så det. Som klassisk skolert musiker sørger han i tillegg for at det som kjapt kunne blitt en litt slitsom gimmick – en slitt gammel kornett som organisk holdepunkt blant virvaret av ledninger – blir noe mer enn bare det.
Ekelund har med seg trommis og bassist på Stratos, og som musikalsk regissør har han et særlig godt grep om samspillet mellom organiske elementer og elektronisk frekkaseri. Trioen gjør verken for lite eller mye, men bygger storslåtte og ofte gjennomvakre rammer for Inertwines poplåter. For det er pop dette er, velarrangert og villet uforløst, med nikk i forsåvidt ulike retninger som M83, Gold Panda, Erlend Øye og Owen Pallett. Likevel er egenarten sterk nok til at dette blir et univers å søke tilflukt i, med nok sonisk snop til at kjedsomheten holdes på en armlengdes avstand.
Det kunne gjerne vært mørkere der konserten fant sted, helt der oppe på Oslos tak, og publikum kunne med fordel snurpet igjen smellene sine hardere enn de gjorde. Og Intertwine må passe for at det hele ikke blir for pent – enkelte kornett-passasjer minner faretruende om Nils Petter Molvær før han gjenfant sitt indre villdyr. I sum er imidlertid dette mer enn godt nok til at Intertwines musikk ønskes velkommen utenfor soverommet også i fremtiden.
Marius Asp
