Familiehaimlighet

I 2012 startet eventyret for søstrene Danielle, Este og Alana Haim. De har skapt mye entusiasme med blandingen av vestkystpop og nittitallets semimystifiserte r&b-æra. Først med EPen Forever, som ga internasjonal anerkjennelse, til fjorårets debutalbum, Days Are Gone. De imponerte sist de var på norsk jord og forventningene om en fin oppfølgerkonsert føles innen rekkevidde, på selveste Valentinsdagen.

«Happy fucking Valentines Day! Or singel awareness day», sier basstrynet Este, et uttrykk jeg krediterer min kollega, til publikum. Den joviale (og hipstervennlige?) trioen får oppleve et fullstappet Rockefeller når de går på scenen. Bandets ukompliserte sjangerblanding sjarmerer og man kommer ikke utenom at de har god kontroll på settet. Kanskje fordi de har turnert en del med nettopp dét settet. Kanskje fordi de er rett og slett er dyktige musikere. Jeg tipper det er en fin blanding, med mest vekt på sistnevnte.

Este Haim og setlisten til bandet. Sjekk ut siste setning på arket. Moro. (Foto: Kim Erlandsen, NRK P3)

Godt humør, dyktige, og flørtende. Det er vanskelig å komme bort i fra at Haim kan faget sitt. De er fokusert på arbeidsoppgavene, men det kan – merkelig nok – virke litt innøvd i koselighetens navn. Bandet har jo, som nevnt, turnert mye med et dusin (gode) spor å vise til. Men spesielt frontfigur- og -vokalist Danielle peker seg ut: En begavet gitarist og helt klart den beste sangstemmen i familiebedriften.

Foruten jentene, har de med «broder fra en annen moder», Dash Hutton, på trommer og en på tangenter. «Falling» er åpningssporet før det etterfølges av «If I Could Change Your Mind» og «Oh Well». Albumtittelsporet er en glitrende seanse, mens høydepunktet, for undertegnede, var «My Song 5». Et strålende produsert spor, seigt og fengende, som overføres godt til scenekanten. Man får sommerferiens siste dag-følelse med «Running If You Call My Name», mens den muntre stemningen i Rockefeller løftes enda et hakk når singelen «Forever», samt ekstranumrene «The Wire» og «Let Me Go», finner veien til høyttalerne.

Det er et gemyttlig opplegg, sånn alt i alt. Deilig for de som har en liten vinterdepresjon på gang og som trenger en lykkepille i form av et popband som tilbyr et avbrekk fra mørketidens brutale vesen.