Kvelertak - Sentrum Scene, Oslo

Godt nytt fra festfronten

La oss vente en fullmåne eller to før vi gravlegger rocken for godt.

Er rocken steindau? Er dagens rock kun postmortal flatulens? Vil fremtiden romme noe annet og mer enn forsiktig brukte MIDI-keyboards og soniske paraplydrinker med farlig høyt sukkerinnhold?

Tidligere denne måneden var det atter tid for diskusjonen som årlig dukker opp den siste uken før by:Larm. Heller ikke denne gang kom juryen frem til noen enstemmig dom. Men konsensusen synes å være: Gitarens storhetstid er over. Morgendagens superstjerner vil aldri ha satt sine bein i et øvingslokale. De vil ikke engang skjønne hva ordet betyr.

Heldigvis fins det en liten håndfull rockeband som ikke bare nøyer seg med å fnyse hånlig av det ovenstående tankespinnet, men som gyver løs i strupen på selve premisset med en sløv springkniv. Et av disse er Kvelertak, som fra den majestetiske selvtitulerte debuten i 2010 har vært det dominerende norske bandet i sjangeren.

Seks år etter, med den solide oppfølgeren Meir (2013) og kommende Nattesferd i turnékofferten, entrer rogalendingene Sentrum Scene for å forsvare tittelen. Lokalet er varmt og publikum uvanlig tørst. Dette er forhold Kvelertak kan jobbe i, og den kollektive gleden over å ha dem tilbake der de hører hjemme er åpenbar fra introen bak sceneteppet.

Mye av sekstettens appell ligger i bandets glupske omgang med den harde rockens ytterpunkter. Tross en (u)sunn interesse og appetitt for alt nekro: I dette universet er Entombed, Turboneger, gammel Ulver og Thin Lizzy forskjellige inkarnasjoner av samme beist, med hint av alskens musikalske krydderier attåt (det skader ikke at medlemmene digger alt fra Vampire Weekend til Weezer).

Kvelertak, Sentrum Scene 2016. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3
Kvelertak, Sentrum Scene 2016. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

Den ferske, storslåtte og korrekt titulerte singelen «1985» har allerede skapt en viss splittelse innad i fanbasen. Noen syns den er treig, andre rynker på nesa av de åpenbare nikkene til Van Halen, Thin Lizzy og annen tvillinggitardrevet triumfrock. Som tredje låt ut denne kvelden vekker den imidlertid alt annet enn harme – den er et tidlig høydepunkt; en bamseklem av klassisk rock.

Det forekommer flere nye låter, ikke minst en dempet sak som bringer hodebevegelsene mot Blue Öyster Cult snarere enn Borknagar. Ellers er låtene i sin natur tidvis noe likelydende, og perioder av konserten føles mer som én bevegelse enn en samling enestående låter. Om dette er et pluss eller et minus kan (og bør sikkert) diskuteres.

Det mangler likevel ikke enkeltøyeblikk å trekke frem. «Ulvetid» kommer i en befriende brutal utgave, og «Spring fra livet» er fortsatt en genuint vakker romanse mellom black metal og pop, med en pussig potent rockbastard som resultat.

Men hardest slår monstertrioen «Mjød», «Fossegrim» og «Blodtørst», som kommer som perler på en strammet pianostreng, samt «Kvelertak» (låten), som fyres av helt på tampen. Da har vi vært gjennom pyro, konfetti og et tosifret antall norske klassikere.

En gedigen rev bak øret og manglende puritanisme dunkende i pannebrasken er et ypperlig utgangspunkt. Men det viktigste er hvor fett og uanstrengt det låter når Kvelertak strammer grepet rundt et konsertpublikum. Sånn kan man også vinne en diskusjon.

Marius Asp

  • gomle69mkII

    Glimrende bilder.

  • Gneve

    «Tidligere denne måneden var det atter tid for diskusjonen som årlig dukker opp den siste uken før by:Larm. Heller ikke denne gang kom juryen frem til noen enstemmig dom. Men konsensusen synes å være: Gitarens storhetstid er over. Morgendagens superstjerner vil aldri ha satt sine bein i et øvingslokale. De vil ikke engang skjønne hva ordet betyr.»

    Tror det er på tide P3 og «juryen» generelt graver seg ut av A-lista og den Taylor Swift-infiserte bobla de lever i, der bransjen styrer hva man skal høre på.
    Det er ikke en liten håndfull rockeband som fnyser hånlig av den tanken du starter med her. Problemet er bare at kilder som Spotify, Tidal, Apple Music, og ikke minst P3, som i teorien skal oppfordre til mangfold hos lyttere, oppfordrer til å høre på de samme 3 sangene om igjen i ukesvis. Helt til Adele, Swift, Bieber, Kanye eller en eller annen «producer»/social media-celebrity slipper en ny singel vi skal bytte de ut med. Det er en grunn til at f.eks. 80.000 WOA-billetter går unna på ett par timer, eller at i lille Norge, overlevde Tons of Rock mer enn én liten helg på Fredriksten festning.

    Gårsdagen på Sentrum Scene var forøvrig fantastisk.

  • Peder Kjøs

    Aaah, bildene!! DETTE er ROCK-foto, ass.

    • BernstGunnar

      Joda, men resten av gutta?? Kim har jo totalt man-crush!

  • Dag Erik Kristiansen

    Kvelertak – fytti grisen!!!! De har en gitarlyd av en annen verden. Og noen riff som er DER OPPE! Elsker det! Kunne nevnt mange morsomme referanser fra 70-tallet… Og de forvalter arven med respekt i 2016!! Men …. lei meg; for meg er vokalen med på å parkere enhver videre interesse for dette bandet. Hadde noen brydd seg med å lage en melodi og faktisk SUNGET på de riffa, hadde de hatt meg i knestående med et knips!

    • Enig! Helt utrolig at de fortsetter med denne vokalen, som dessverre gjør musikken smertefull og umulig å høre på. Noe som er sabla irriterende, for jeg vil jo høre på det, men det skjærer som sagt i ørene.

      Håper noen covrer låtene med en mer klassisk rockevokalist.

      • Raust Lok

        Det håper jeg inderlig ikke. Vokalen er en essensiell del av Kvelertakpakka, og en standard rockevokalist kunne umulig levert råskapen som resten av bandet krever.

        Hvis Dag ikke hører melodien i vokalen, hører han ikke særlig godt etter…

        • Det er naturligvis melodi i vokalen; den blir bare litt for monoton. Skjønner godt at kjennere av bandet har vent seg til stemmen og ikke kan tenke seg en annen. Men tror det er fullt mulig med en sangstemme som både har råskap og som det ikke er vondt å høre på.

      • darklordofgorgoroth

        Jadda, gammer’n lol

    • Leif Olav Jøsang

      Jeg var enig med alt du sier til jeg så dem live, og lærte at moshpit, 1.5 i promille og briller er en litt uheldig kombo. Da var jeg solgt. Og 70 og 80-tallsreferansene koblet med den fløyelsmyke knurringen er det som løfter bandet fra kjipt 70tallsmetallcoverband eller slitsomt sintdødsmetall til fantastisk adrenalinpumpende kvalitetsrock.

    • darklordofgorgoroth

      Man synger da ikke i Screamo? lol

      • Dominus 75

        Screamo er en «tøffere» uttrykksform av sjangeren emo-musikk. Mener du virkelig i fullt alvor at Kvelertak er emo’s? 🙂 Hihi du er ikke god..

    • Dominus 75

      Enig. Synes det lyser litt Sabbath av de feteste riffene deres. Og dette er et kompliment, for all del:-)

  • Maggotbrain

    Man må ha vært i det samme stemningsleiet selv for å forstå vokalen, eller komme seg dit på noe vis, er bare sunt det. Ergo: Kvelertaks vokal er perfekt.

  • Shuffel

    Endelig bra de kaller skiten for Rock…. lenge gikk ryktet om at dette var metall

    • Bruce Kubrick

      Mener du at Kvelertak ikke er metall?

      • darklordofgorgoroth

        Kvelertak er absolutt ikke metall, det er Screamo totalt etter boka

        • Bruce Kubrick

          Screamo totalt etter boka? Jeg er helt enig i at det er mye hardcore punk, som screamo, i lyden til kvelertak, men de er da minst like mye Black ‘n’ roll, som er undersjanger av black metal, som er en type… wait for it… metall.

          • Dominus 75

            hardcore punk vokst ut av emo-musikk ja. (Bare google definisjonen). Denne darklorden jeg krangler med synes visst Kvelertak er mer emo enn metall. Kan noen sende den mannen en Kvelertak-sang? hihi

            • Bruce Kubrick

              Jeg synes det interessante med kvelertak er nettopp blandingen av stilarter. Men enig med det du skriver (som du sikkert allerede forsto etter kommentaren du svarte på) 🙂

        • Dominus 75

          Hva feberfantaserer du om? Du er kanskje en av dem som sier Green Day er punk også??

    • Olsen

      Ja, det er rock. Og denne ganger stemte ryktet m/

      • darklordofgorgoroth

        Nei, det er Screamo..

        • Olsen

          Så «Screamo» er hverken rock eller metall?

    • darklordofgorgoroth

      Nei, det er hverken rock eller metall. Det er Screamo

      • Bjarte Hoff Brygfjeld

        Ntå, så søtt. Du har kommentert fire ganger på denne artikkelen om at Kvelertak er screamo. Det, i tillegg til navnet ditt, får deg til å høres ut som en tenåring som har oppdaget svartmetall og føler behovet for å distansere seg fra alt som ikke er «KVLT» nok. Kvelertak har åpenbart elementer fra flere sjangre, og kan lett omtales som både rock og metall. Skulle likt å høre din definisjon av metall. 🙂

        • Dominus 75

          Lykke til. Den karen der har ikke lest definisjonen på Screamo engang. Men det har ikke stoppet ham i å irettesette flere av oss her inne:-) Kvelertak er inspirert av mange ting. Men emo er ikke en av disse. (Ref. definisjonen på Screamo);-)

      • Dominus 75

        Screamo? Selv MTV bruker ikke tøysebegrepet:-)

  • Adrian Pedersen

    Jeg finner det hysterisk morsomt at pressen har prøvd å gravlegge rocken siden midten av 60-tallet. Nei, rocken er ikke død. Den er ikke engang døende, og vil ikke komme til å forsvinne så lenge køen for å leie øvingslokaler stadig blir lenger. Men noe må jo musikkpolitiet ha å skrive om, eller debattere i skittviktige fora med like stor pondus som et møte i et borettslag.

    • mapleleaves

      Problemet med aktuelle rock-groups idag er at jeg synes det er vanskelig å finne noen som er nyskapende eller har en unik sound. En viktig drivkraft for stilutvikling som jeg tror har forsvunnet litt pga informasjonsrevolusjonen rundt internett, er de fruktbare «bevegelsene» eller «scenene» innen rocken. Britisk 80-talls post-punk, amerikansk 80- talls post-hardcore, 90 talls amerikansk indie-rock eller Grunge var alle bevegelser innen rocken som var mulig pga band som først og fremst ble inspirert av andre grupper i geografisk nærhet. Hva skjer med potensialet til slike bevegelser når unge mennesker har friheten til å plukke og velge akkurat hva de vil fra rockens hyller? Jeg har aldri vært knyttet til et musikkmiljø, så jeg er ikke den rette til å svare på det, men jeg tror det har en betydning. Kankje det kan lede til en viss usikkerhet, der tidligere musikkbevegelser ga noen trygge rammer som unge musikere kunne jobbe ut ifra, både med tanke på stil og det sosiale nettverket? Jeg synes forresten noen som Ariel Pink har funnet en helt genial løsning ved å lage en slags «meta-pop/rock» som fungerer veldig bra som respons på den kollektive virkeligheten vi lever igjennom internett. Men en slik type meta-musikk vitner kanskje også om at den opprinnelige rocken trekker sine siste åndedrag – den rocken vi engang trodde på? Det virker som unge mennesker i dag i det store og hele foretrekker musikk som hip-hop og elektro-pop ?

      Rock var jo opprinnelig et verktøy for nettopp unge mennesker som ville utrykke seg. Så ble disse unge menneskene voksne og ville utrykke andre type relevante følelser. Slik gikk Beatles fra å lage energiske og naive sanger om kjærlighet til å lage sofistikert kunst-rock eller Radiohead fra å synge om å være skolens tapere i «Creep» til mirakuløst vis å sammensmelte elektronika og rock der resultatet i deres hender ble en musikk som var både sofistikert og en kommentar på tidens stemmning rundt teknologiens revolusjonære inntog i livene våre. Slik har flere generasjoner med mennesker i musikk grupper bestående av elektriske gitarer og bass samt trommer, også kalt rock-groups, vært aktuelle. Har elektro-pop og hip-hop tatt over denne aktualiteten? Jeg er ikke musikkjournalist så jeg kan ikke svare på det, jeg bare planter noen tankefrø her.

      • Adrian Pedersen

        Problemet rocken har, er nettopp ideen om at den stadig må fornyes. Det holder liksom ikke å bare spille rock. Det er derfor man hele tiden finner på nye stilretninger som i utgangspunktet bare er dårlige, i stedet for å bare bli flink til å spille rock og ferdig med det. Man kan ikke finne opp hjulet på nytt. Hvis man kikker på en festivalsommer i Europa, er rocken overrepresentert. Det finnes selvfølgelig festivaler for andre musikksjangere, men rocken troner suverent øverst. Det vil den trolig fortsette å gjøre. Rocken redder også andre festivaler. Hvis man ser på jazzfestivalene rundt om kring, har de fleste rockeband på plakaten.

        Rocken har vært fraværende i perioder. Store deler av 90-tallet var en ørkenvandring, før britpop kom og fikk gitarene frem i lydbildet igjen. Mye skyldtes at rockerne selv prøvde å ta livet av sjangeren. Det ble trendy å si at rocken var dau. Det samme skjedde midt på 60-tallet og på slutten av 70-tallet, da disco regjerte. Rocken kommer alltid tilbake. Det samme gjør tåpelige musikkbedrevitere som proklamerer at nå, denne gangen, er den virkelig død.

        • mapleleaves

          Hjulet er en oppfinnelse med en klar funksjon, ikke sant? Rock er musikk og musikkens «funksjon» er ikke like klar fordi det avhenger av hva vi føler for at den funksjonen skal være. Jeg tror vi har ganske forskjellig utgangspunkt når vi snakker om rock fordi jeg er ganske så uenig med det meste du skrev 🙂 Men det er fint. Vi skal ikke alltid være enige. Jeg respekter ditt syn på hva rock er for deg kompis. Men for meg er det noe ganske annet 🙂

    • Dominus 75

      «Bransjen» spådde jo at rocken døde i 1979. For det var året Disco var størst i verden. Problemet er.. Hvor mange plater har Abba og Bee-Gees gitt ut etterpå sammenlignet med ACDC, Black Sabbath, Led Zeppelin og deres samtidige? 🙂 Rock, og Lemmy, dør egentlig aldri..

  • BernstGunnar

    Skjerpings til fotograf! Det er da for pokker mer enn en mann i Kvelertak!!

    • Dominus 75

      Jaaa, det er vel derfor de omtales som «sekstetten»? 🙂 Uansett, Kvelertak er konger, og de kom til rett tid. Rock on.

  • FrodeFF

    Rocken har da aldri vært død, bare kraftig utvannet… og mest grunnet medias ensidige fokus på populærkultur!

  • Pål Price

    «Popmusikken er død!

    Men i motsetning til de som uttaler seg på samme måte om rock, så mener jeg jo ikke at pop’en er død. Selv om det nok aldri har vært mindre tegn til menneskelig liv i pop’en. Det drysses stadig mer teknologisk tryllestøv over alle sjangre, men popmusikken er verstingen.

    Ganske snodig at de som snakker om rockens død, regner rocken som død i det øyeblikket de ikke finner rock innenfor den største, men kunstnerisk minst interessante segmentet av populærkulturen: Den delen av populærkulturen som er formet av bransjene selv – der det ikke er musikk i seg selv som er motivet. Det de leter etter er rock som er pop, ikke rock som er rock. Rocken gror godt på skogbunnen.

    Det disse meningsytrerne røper for omverdenen er at rocken ligger død i deres egne kropper, hvis den i det hele tatt har eksistert der da. Vi andre lever i beste velgående!

    Tilgjengelig teknologi gjør at alle kan gjøre nesten alt innenfor popmusikken. Få er måteholdne med tryllestøvet. For all del, her har også noen (såkalte) rockeband klart å søle seg til skikkelig. Mye musikk glattes ut og poleres til et manetliknende vesen som flyter rundt i samme temperatur som omgivelsene. Lyden skal være så feilfri og slepen at det knapt kan høres at mennesket har satt sitt preg på verket. Jeg bare spør: Hadde «Skrik» vært et spennende maleri hvis det var fargelagt av en maskin?

    Mange av dem som har som jobb å mene noe om dette, sniffer seg sløve på dette tryllestøvet før lunsj, og avslører samtidig at de ikke skjønner bæret av rock. De har rett og slett forvekslet god musikk med populærkultur. Det er med popmusikk som med alle andre sjangre: Det finnes noe bra musikk, og mye dårlig. Men populærkulturen har aldri vært en pålitelig målestokk for dette. At det nå er et populærkulturelt fenomen at mange sitter hjemme og lager popmusikk, betyr jo ikke at musikken er bra.

    Ja, lyden er superbra og arrangementene er smarte, men faen, jeg kan som oftest brøle med av full hals første gang jeg hører låtene! Og de fleste tekstene kretser rundt musikkens elg i solnedgang. Trikset ligger i at musikken er smart – pratmakerne lar seg lure trill rundt. Såkalt ny musikk burde vel være på søken etter å tilføre omverdenen noe nytt? Et velrettet slag i mellomgulvet kanskje? Eller et album (ja, Gud forby) som har en helhet vi ikke har hørt før?

    Klart det blir viktig både for bransjen og enkelte musikere å finne minste motstands vei inn til lytternes hjerne (eller hjerte, hvis du insisterer) hvis hovedmotivet for virksomheten ikke er musikken i seg selv. Det ligger i populærkulturens vesen at bransjene ønsker å tilby lettsolgte produkter. Greit nok, slik har det alltid vært. Men vi sitter dermed igjen med Ikea-møbler i nesten alle rom. Brukervennlig, ja, men kunst er det ikke. Så musiker, spør deg selv: Vil du være nok et Ikea-møbel?

    Har du noe på hjertet og evne til å uttrykke det gjennom musikk, så er det bare å gønne på! Og er du riktig heldig så fanger du kanskje noen magiske feil på innspilingen eller live. Musikk skal være rått (les: rock) uansett sjanger! Spis en hel rå rødløk først, så er du inne på rett spor. Du må tåle å ha det vondt – og vi vil høre det!

    Musikkens retoriske lakmustest er hvor mange som hadde blitt igjen hvis det ikke gikk an å leve av det, verken for musikere, bransjen eller pratmakerne rundt. Ah, endelig en verden blottet for kjip, beregnende musikk! Kun rock solid musikere igjen – innenfor alle sjangre, også pop. Som sagt, rocken trives godt på skogbunnen. Så pratmakere, slapp helt av: Når skogbrannen har herjet, så kommer steinene til syne igjen.

    Mats Larsen – vokalist i Påls butikk»