Against Me! - Shape Shift With Me

Halvveis transformasjon

Against Me! byr på en ujevn tur langs minste motstands vei på sitt nye album.

against-me-cover-art_sq-ecc90fc03c031090191ddad59c790c5c788fc9c2-s300-c85Å si at de siste årene har vært turbulente for Against Me!’s Laura Jane Grace er en underdrivelse. Etter at hun stod frem som transperson i et av verdens største musikkmagasin mistet hun fans, bandmedlemmer, «venner», forholdet til faren og ikke minst ekteskapet med kona Heather Gabel.

Til gjengjeld leverte Grace & kompani en av årets beste plater i 2014, som åpnet nye dører for både bandet og henne selv. Noe som innebar duetter med Joan Jett og Miley Cyrus, en Emmy-nominasjon for dokumentar-serien True Trans og ikke minst selvbiografien Tranny, som sendes ut i disse dager. Sideeffektene med hormonbehandlingen hun gjennomgår skal også være et tilbakelagt kapittel, og Grace ser ut til å ha funnet kjærligheten med kanadiske Beatrice Martin. Ting virker å være på stell for Laura Jane Grace.

Dessverre for musikkens del har Against Me! alltid vært et band som har vært avhengige av den varierende livskvaliteten til sin frontfigur og det personlige drivet som følger med akkurat dét. Frustrasjonen, selvforakten og aggresjonen til daværende frontmann Tom Gabel resulterte i strålende album som New Wave og Searching For A Former Clarity, det samme gjaldt dypt personlige og sjelevrengende Transgender Dysphoria Blues som tok et oppgjør med alt og alle etter at han ble Laura Jane Grace. På Shape Shift With Me, som handler om å finne ut hvem en er på innsiden etter en slik prosess, virker det som om den tilsynelatende forbedrede livskvaliteten har gått utover musikken.

Det blir litt for bedagelig litt for ofte. Tekstmessig har Laura mye på hjertet, og Against Me! fortsetter å presse akkurat så mange ord inn i et vers som overhode mulig, men musikalsk mangler det tidvis lidenskap.

Plata sies å være en kollektiv greie fremfor Grace alene, som jo var oppskriften tidligere. Med Atom Willard (The Offspring, Rocket From The Crypt) som fast batterist og Inge Johansson (The International Noise Conspiracy, Stilett) på bass skulle man tro at de var mer enn kapable til å koke opp noe mer musikalsk interessant enn det kuede kompet duoen viser på noen av sporene. Til og med de lekne basslinjene til Johansson, som er en slags svensk Ramones-versjon av Rancids Matt Freeman, glimrer med sitt fravær.

Against Me! – «Crash»:

Trofaste James Bowman på gitar gjør heller ikke mye ut av seg. Joda, han glimter til med noen lekne licks i Kiss-homagen «Crash», og på «333» er det Against Me! anno 2007 vi hører. Det samme gjelder «Haunting, Haunted, Haunts» som drar tankene tilbake til albumdebuten Reinventing Axl Rose med sitt westernaktige galopp-komp. Og det er flere stikk til bandets mangfoldige backkatalog utover fullengderen.

Det er låtene som lener seg på den skitne, upolerte og aggressive delen av diskografien som kommer best ut av det. Låtene som har mer til felles med det glattpolerte publikumsfrieriet White Crosses kommer ikke like godt fra det (midtempo-rockeren «Boyfriend» er et perfekt eksempel). Uten spillegleden og meloditeften som preget (og reddet) White Crosses sitter vi igjen med et lovende vers og et uforløst refreng som er så kjedelig at det tidvis føles som om trommeslager Atom Willard går på autopilot (noe han kanskje også gjør).

Shape Shift With Me er ujevn og når aldri de store høydene. Flere av låtene er tidvis inne på noe som kan minne om gammel storhet, men de mangler alltid det lille ekstra. De store refrengene uteblir, gitarpartier som setter seg er det lite av og nerven, som alltid har vært fellesnevneren i Florida-gjengens beste arbeid, er ikke-eksisterende på flere av låtene. Og uten nerven får du ingen «Trash Unreal», «Pints of Guiness Make You Strong» eller «Black Me Out».

Du får derimot «12:03», «Rebecca» og «Delicate, Petite & Other Things I´ll Never Be» – fine og ålreite albumspor, men ikke så mye mer. Og jeg sliter med å se hvordan disse skal konkurrere med tidligere låter i bandets etter hvert knallsterke backkatalog i en live-setting.

Selv om spor som «Crash» nok fint kan få et langt og godt liv som oppbryter i en ellers aggresjonstung setliste, er det vanskelig å tro at flere av disse låtene kommer til å stå igjen som fremtidige Against Me!-klassikere når blodtåka har gitt seg.

Jørn Kaarstad

  • Blidogglad

    Transgender Dysphoria Blues hadde et forfriskende driv jeg ikke har hørt på lenge.

    Dette er transfolkets tidsalder. De står i dag der homokampen stod på 90-tallet. Ikke det at kjønn er det samme som seksualitet, men de to er også veldig sammenvevd. Folk må bare lære å takle at det ikke finnes folk som er helt A4 når det gjelder kjønn. Er vel sånn statistisk sett omtrent 15000 transfolk i Norge. Med litt ekstra konsentrasjon i Oslo-området. Er jo gjerne dit man søker om man ikke passer helt inn med bygdefolket hvor enn man er fra.

    Det har vært transfolk til alle tider. Det er bare en naturlig variasjon som er helt logisk at kan oppstå om man leser seg opp rundt hvordan et foster til slutt blir en gutt eller jente. Du finner gamle statuer med både pupper og penis. De fleste transfolk legger man aldri merke til heller. De «passerer» som det heter. Sklir stille inn under radaren til folk Eller «stealth» som det heter i transterminologi.

    Han litt korte fyren som var på butikken som du aldri la merke til kan være født jente og hun berta med det lange håret du synes var så søt kan være født gutt. Ikke alltid man ser at folk er trans. Og selv om man gjør det så burde det være helt ok. Vær heller takknemlig for at hjerne, kropp og «røropplegg» stemmer hos deg og du slipper alt styret de må slite med.

    3 av 1000 har en eller annen form for mismatch mellom kretsene i hjernen som forteller en hva slags kjønn en er og kroppen. Ja, du har faktisk et kart over kroppen oppe i hodet ditt som forteller hvordan ting burde være. Se bare på folk som mister en arm men fortsatt kan føle at den er der. Du har faktisk transfolk som forteller om fantompeniser og fantomvaginaer. Forskning peker på at transfolk har hjerner som heller mer mot det kjønnet de identifiserer seg som, og det er før noe hormonbehandling etc.

    De trakk transloddet i livets lotteri. Så selv i det minste lille trangsynte tettsted så finnes det noen. Mange av de ender med å undertrykke og skjule, med alt det medfører av forknytte problemer. Er de født mann så finner man de ironisk nok gjerne i veldig maskuline yrker slik som militæret, politiet eller anleggsbransjen.

    Du ser det aldri på de, annet enn at de kanskje ikke har det så bra til daglig og skjuler kroppen de hater i posete klær. De er veldig flinke skuespillere. Det må de bli, eller så overlever de ikke. Men kanskje dypt inne i han plutselig hissige men ellers stillferdige fyren på byggeplassen så er det ei lita jente som aldri fikk leve… Hvem vet?

    Men de fleste vet jo knapt forskjellen på en transperson og en transvestitt (Måtte du google nå?)…

    Mvh: Kåre Hansen

  • FraOven

    Bare så vidt hørt igjennom plata et par ganger. Ganske greit, men ikke så bra som jeg skulle ønske. AM! har aldri klart helst å overbevise meg. Ja, de lager mange kule låter, ja Eternal Cowboy er fantastisk, ja historien til Laura Jane Grace er sterk og viktig, men det blir aldri full klaff. Forrige plate var bedre.