Pearl Jam - Lightning Bolt

Hva sier ringrevene?

Pearl Jam er på sitt tiende album, og gjenskaper 70-talls stadionrock bedre enn de fleste. Men hvorfor lukter det så sterkt av leirbål?

Pearl_Jam_Lightning_BoltDet er ganske mange kule ting å si om at Ylvis fikk flotte seg på Late Night With Jimmy Fallon. Tenk for eksempel at selveste ?uestlove scattet seg gjennom reverollen? Eller at flere som jobbet på showet proklamerte at det var noe av det beste de hadde hatt der, til og med råere enn Paul McCartney? Saklig.

Men lyden av reven er ingenting mot vogntoget av ringrever som ruller inn på Late Night With Jimmy Fallon neste uke. Da er det nemlig Pearl Jam Week på programmet. Så svære er nemlig de fem grønsjerne i hjemlandet USA – de er der oppe med Shark Week og andre amerikanske institusjoner som får sin egen uke på TV. Ta den, du, som babler at Pearl Jam var ferdig etter sine første plater.

Anledningen er det nye albumet Lightning Bolt. Fem dudes med stemmer og instrumenter, tolv låter og null nonsens, bare rock i forskjellige varianter. Ikke minst er det en oppfølger til det feiende flotte albumet Backspacer, som hadde en strålende god konsert i Oslo Spektrum surfende i kjølvannet.

På deres tiende album er det mye flott og varmt å si om Pearl Jam, men det er også noen elementer som ikke fungerer. La oss ta det positive først. Åpningssporet «Getaway» er en herlig in-your-face rockelåt som få gjør etter Pearl Jam. Vi kaller dem kanskje grunge, men om du hører på de første Pearl Jam-platene, låter det mer classic 70-tallsrock enn noe som helst annet. Det var ikke tilfeldig at Stone Gossard rappet gitarsoloen fra Kiss-hiten «She» på «Alive» (jada, nerder: jeg vet at den igjen var hentet fra The Doors «Five To One», så ikke prøv dere).

«Getaway» gir meg følelsen av å være på en stadionkonsert med et hvilket som helst stort rockeband på 70-tallet (tenk Grand Funk, Aerosmith), men har også et herlig The Hives-aktig riff som skyver låten fremover. Musikkhistorietime komprimert til noen enkle rockeminutter, og en låt som skriker etter å starte bandets konserter.

Oppfølgeren «Mind Your Manners» har samme grunnlag, men med et frekt lite punk-dryss oppå, før «My Father’s Son» viser tekstforfatteren Eddie Vedder fra sin beste side. «I came from a genius/and I am my father’s son/Too bad he was a psycopath/and now I’m next in line» synger han i de første linjene, før han legger ut på en lang rant om folk som skylder på alt annet enn seg selv for ting de gjør galt. Eller kan det handle om mordergenet som William Landay skriver så fengslende om i briljante Defending Jacob? Uansett akkurat så insisterende og mystisk som vi vil ha Vedder.

Så kommer balladen «Sirens», som jeg mislikte veldig de første tre-fire gangene den kom seilende ut av høyttalerne. Etter hvert vokste den på meg, og nå fremstår den som platens fineste ballade.

Og da er vi over på det negative, nemlig at balladene og de folkehøyskolevennlige midtempolåtene drar ned Lightning Bolt. Aller verst er det på slutten med «Yellow Moon» og «Future Days», som begge fremstår som Vedders søknad til å få fortsette å lage ukulelemusikk til Jon Krakauer-baserte naturfilmer. Det er så jordnært og kortreist at låtene knapt har rukket å bli ferdig før de er fremme hos lytteren. De lukter bare leirbål. Hvor er den verdensomspennende sårheten fra «Indifference», «Nothingman» eller «Nothing As It Seems»? Dette kan Pearl Jam bedre.

Når det er sagt, må det nevnes at Lightning Bolt er et helstøpt album hvor man hele tiden oppdager detaljer, melodilinjer og arrangementer som ligger skjult bak den tilsynelatende enkle fasaden. En fasade som er designet og satt opp av den vanvittig kompetente produsenten Brendan O’Brien, eks-Georgia Satelites-gitaristen som bedre enn noen gir band stor, åpen og stereoanleggvennlig rockelyd. Det er en fryd å høre på Lightning Bolt fra begynnelse til slutt, selv om noen av låtene trekker ned – og jeg i tillegg er enormt skuffet av at en låt med tittelen «Let The Records Play» ikke er en oppfølger til vinylhyllesten «Spin The Black Circle».

Asbjørn Slettemark

  • PetterDragland

    Asbjørn, mener du virkelig at andrealbumet til PJ ikke er Grunge? Jeg vil påstå at det på lik linje med Soundgardens Badmotorfinger, er så Grunge som en kan få det til.

  • Pingback: P3.no Musikk » Stjal over 2 millioner kroner()