På det tredje albumet til 22-åringen fra Florida veksler Ariana Grande mellom rollen som soulsanger fra den gamle skolen, til regelrett stilistisk kopi av r&b-diva nummer én, Mariah Carey, til popsanger som leverer radioschlägere. Pluss litt til.
Hør Ariana Grande i Spotify og Tidal
Det er verken fugl eller fisk, men noe i mellom. Ubeskjeden sjangerkrysninger kan ofte være til fordel, men personligheten til Grande sprudler ikke nok til å bære Dangerous Woman. Stemmen hennes, derimot, er artistens viktigste egenskap.
Den lille artisten med den store stemmen, altså. På forløperen My Everything er det en tydeligere rød tråd der urbanfibrene skinner. I denne omgangen er forsøket på helgardering i fokus.
«Dangerous Woman»:
På Dangerous Woman veksles det fra generisk pubsoul med strykere og vokalharmonier (“Leave Me Alone”), reale pophits (“Touch It”), tropisk/karibisk flørt (“Be Alright”, “Side To Side”), elektrokjør (“Into You”), et slags forsøk på sassy, beatsy James Bond-følelse («Dangerous Woman») og bryllupsdisco (“Greedy”).
Ariana Grande er aller best når hun holder seg til r&b-segmentet. “Let Me Love You”, det sterkeste r&b-kortet på platen, er supernice med myke traptrommer og oppkuttet vokal i refrenget. Og det er jo alltid hyggelig å høre Lil Wayne med godt vers. I samme gate finner man nusoul-influerte “I Don’t Care” og undertegnedes favorittspor fra albumet, svale og melodiske “Knew Better / Forever Boy”.
Tanken med Dangerous Woman er jo god, men det blir enerverende. Grande går all inn for å vise frem registeret. Det blir mer showcase enn et sammenhengende album.
Ali Soufi
