Det har ligget i kortene en stund nå. I dag ble respiratoren endelig koblet fra.
Årets Hovefestival – den åttende i rekken – ble den siste i denne omgang.
Mange faktorer
Tallene i økonomibrakka på Tromøya har glødet rødt i en årrekke. Forklaringen er naturligvis sammensatt.
I et intervju i kjølvannet av sommerens festival gikk Hoves pressesjef Gaute Drevdal langt i å antyde at den nye og mer restriktive aldersdelingen av campen var en direkte årsak til årets inntektsnedgang på 20 prosent.
Det er liten grunn til å tvile på at det er hold i dette. Ei heller at artisthonorarer presset stadig høyere til himmels – en utvikling Hove høyst sannsynlig selv har bidratt til – har gjort regnestykket tilnærmet umulig å få til å gå opp.
Men det er neppe hele forklaringen.
Musikken som kulisse
Et mer fundamentalt problem – som flere, undertegnede inkludert, har påpekt – er at Hove har slitt med å mobilisere den nødvendige folkevandringen fra campen til festivalområdet.
Altfor mange bra band har spilt konserter uten publikumsmassen de fortjener. Musikken har kommet i skyggen av festen, og medbragte varer konsumert i trygg avstand fra begivenhetene på scenen gir ikke klingende mynt i kassa.
Dette er simpel matematikk. Og ansvaret ligger hos Hove, på booking- og programsettingsnivå.
Trist for de yngste – og resten av oss
I dag er imidlertid ikke tidspunktet for å dunke seg på brystkassa med et «hva sa jeg?». Tvert imot. Det kjennes genuint trist å si adjø til festen i skogholtet utenfor Arendal.
Hovefestivalen har nemlig – sett bort fra de trøblete aspektene nevnt ovenfor – vært en av de stødigste leverandørene av sommerglede de siste åtte årene.
Rammene rundt moroa kunne ikke vært mer perfekte, og som en introduksjon til festivalopplevelsen for førstereisjenter og -gutter kommer ingen norske konkurrenter i nærheten.
Det er ikke helt enkelt å se hvor disse skal finne en fullverdig erstatning.
Håp om gjenoppstandelse?
Minnene er uansett mange. Fantastiske konsertopplevelser, kokende klubbkvelder, nye venner og nattbad når larmen har lagt seg er blant høydepunktene som umiddelbart presser på klumpen i halsen. La oss heller ikke glemme tacoloffen.
Vi i P3 kommer garantert tilbake med en oppsummering av våre år på festivalen i nær framtid.
Men akkurat nå får vi håpe at det varslede forsøket på å blåse liv i asken ved å involvere lokale krefter i videre drift av Hovefestivalen bærer frukter. Det vil kreve både penger, kompetanse, nytenking og godvilje i en skala som neppe er realistisk i dag.
Vi får krysse fingrene for at noen på sørlandet er dumdristige nok til å ta ansvar.
Marius Asp
