Fyldig, litt nonchalant og genuint, skrevet med en lengtende penn. Det er dette Gabrielles femte album koker ned til.
Billie Eilish har gjort det med «Billie bossanova», The Pharcyde samplet det på «Runnin’» og ikke minst har norske Jez_ebel levert usedvanlig sterke låter med et par tær dyppet i bossanova. Og la oss ikke glemme Sondre Lerches lange romanse med sjangeren.
Bossanova er noe vi i allmennhetens kulturelle bevissthet ofte avfeier som heismusikk, men som ivaretar jazz, sambarytmer, og ikke minst en følsom forståelse for pop – og romantikkens laster.
Gabrielle har ramlet innom tre av fire titt og ofte. Men på albumet «Og eg lyger så det renner som en foss gjennom rommet» kler hun på seg en skreddersydd bossanovadrakt. Heisturen blir aldri det samme!
Fra Wii til topplistene
Bossanova har ulmet i mainstreamen siden lenge siden. Sjangeren har sitt opphav i Brasil.
Etter storhetstiden på 60-tallet har den tittet innom alt fra Wii sin Mii Channel til populærmusikken. Om det er på digitale flater eller et ekko i en heissjakt, kjennes uttrykket alltid like avslappet ut.
Sammen med mangeårig samarbeidspartner og produsent Syver Storskogen, samt medprodusent Ole Torjus Hofvind (Cezinando), fletter Gabrielle inn bossanova-elementene her og der på platen.
De har laget et album der Gabrielle alltid lar ordene og tankene gå i et bankende kjør, som en ekte bergenser. Men hun gjør det i en jevn flyt av nedpå og inderlige låter – som på overflaten gir inntrykk av en artist som er henslengt og i harmoni.
Kleint, Gabby
Bergenserens tekster har gjennom fem album ofte gitt samme følelsen som å anbefale folk å se «Game of Thrones» i 2024. Litt bakpå. Forrige album hadde sine referanser til «Khaleesi» og «Neil Young». De litt kleine linjene som Gabrielle lenge har gjort sine, er fortsatt like til stede.
I denne runden trekker hun frem Jesus og Judas, og drar linjer som «Han kom inn som et pangdidipang / Som en branndidibrann var på gangidigang».
Men aller mest får vi bokstav- og enderim i fleng, med gjentakelser smurt tykt på til en appetittvekkende flyt, som sluker albumet i en umistenksom jafs.
Med afrobeat i miksen høres til og med «branddidibrann» ikke helt parodisk ut på låten «Åkei åkei åkei».
«Ellemelle (Gabbas bar)» er i utgangspunktet helt tullete på papiret, men satt til musikken vil man bare svaie og nyte fra start til slutt.
En av hennes beste, noensinne
Siden tredjealbumet «Snart, Gabby» har det vært mange paralleller mellom norske Gabrielle og amerikanske Sza.
Hos Gabrielle er det litt mer anthems og litt mer lokk på det eksplisitte, men lik Sza er hun ikke redd for å leke med sjangergrenser innenfor pop og R&B. Og ikke minst er hun en som skriver på egne premisser om spesielt den sorgen som gjelder hjertet.
På låten «Så easy», sendes tankene til Szas «Love Galore» med Travis Scott. Lars Vaular figurerer med både sin grovere rapstemme og mykere koring. Her leverer Gabrielle og Lars Vaular enestående og ukomplisert stemning om det mer kompliserte temaet begjær.
Albumets syvende låt, «Vit at eg e svak», får en til å ville gjøre det til en fanesak å la kvinner date kjipe menn og klandre seg selv for utfallet.
Såpass glimt i øyet får Gabrielle fram på sitt femte album, mye med hjelp fra uimotståelig takt og perkusjon.
Låten blomstrer med overskudd, der den bygges lekent opp, med litt scatting, plingplong og symfoniorkester i miksen. Dette må være en av Gabrielles beste låter, noensinne.
Dramatikken mellom slagene
Men alt presenteres ikke som sukkersøtt. Litt dramatikk blir det. Med på store deler av låtene er symfoniorkesteret i Bratislava. Strykerne både åpner og avslutter platen som et sukk, og poengterer platens mest ladde øyeblikk.
De er særlig å høre på tittellåten, «Operahuset» og «Så sårbar og farget av i fjor», som også er platens mest poppete.
Blant så mye lek som denne platen presenterer, blir regelrytterne altfor høylytte i travingen. Der «Operahuset» og «Og eg lyger så det renner som en foss gjennom rommet» føles som viktige følelsesmessige avsatser i albumet, tar «Så sårbar og farget av i fjor» på seg skylappene og blir en farlig streit poplåt.
Det er stemningsladd, slik Highasakite er stemningsladd, med seig dramatikk. Men selv med inderlig rap, føles dramatikken uinspirert og åpenbar sett i forhold til resten av låtene på platen.
Ro ned, kjenn etter
Er det én ting Gabrielles tidligere utgivelser har poengtert, er det at artisten gjør det best med store pop-anthems som «Fem fine frøkner», eller i det mer nedstrippede.
På «Snart, Gabby» skinte låter som «1 til blindvei/24 timer naken» og «Klarer meg bra». På «Klipp meg i ti og lim meg samme» stjal «Kan du love å vente» og «Neil Young» rampelyset.
Men det er kanskje en grunn til at folk ber deg puste i stressende situasjoner. I albumet «Og eg lyger så det renner som en foss gjennom rommet» ligger det en herlig motsetning.
Sjangeruttrykket og tonen i vokalen høres så bekymringsløs ut at tematikken omtrent bagatelliseres. Kjærlighet, singelliv og selvoppdagelse blir ofte blåst ut av proporsjoner for å understreke hvor altoppslukende det kan være.
I møte med bossanova har Gabrielle, ved å bli mer uttrykksfull tilbakeholden, tatt poppen sin til et mer sjarmerende og helhetlig sted: et sted der snåle fraser ikke må overbevises med svulstig produksjon, men blir et grep som styrker flyten i musikken. Noen ganger er livet bare en heistur fra 1. til 9. etasje.
Gabrielles nye album «Og eg lyger så det renner som en foss gjennom rommet» slippes fredag 31. mai.
FLERE ALBUMANMELDELSER:
