Da er det bare et par dager igjen til 2024 er her for alvor, og det er på tide å kikke inn i spåkula! Hvilke artister kommer til å dominere den norske live-scenen det kommende året?

Her får du 15 tips til artister du bør se live i 2024:

Tøfl

I 2023 har eg vore rundt om på alt frå Roskilde-festivalen til Madonna sin Celebration-tour. Eg har blant anna dansa med verdsstjerner som Lizzo og Lil Nas X og nostalgitrippa med Blur, Aqua og A1. 

Det er likevel indierockarane i Tøfl eg ser tilbake på med dei mest rosefarga brilleglasa nå som 2023 takkar for seg.

Bandet legg no bak seg ein fantastisk festivalsommar, ein smått legendarisk konsert på Pstereo i Trondheim, og jammen fekk dei ikkje pressa inn årets «P3aksjonen»-låt saman med Henning Bang tidlegare i haust også.

På scena er Tøfl eit band med uendeleg publikumstekke og energi. Låtmaterialet gjer seg perfekt til hopping, allsong og kosemoshpits.

Om du aldri har høyrt ei Tøfl-låt før, så tek det deg eit par minuttar før du er sjarmert i senk av Hans Markus Riisdal i pysj og den reine spelegleda bandet osar. Prøv å ikkje smile frå øyre til øyre under «Eg e glad i deg»! I dare you!

Eg fekk sjå dei fleire gonger i år, men det kanskje finaste minnet er konserten på Fresn, Noregs finaste festival. Her stod dei på plakaten saman med live-legender som Honningbarna og Spidergawd, men klarte likevel å levere dei beste augneblikka av pur festival-lukke.

Jesper Nondal, journalist

Ea Othilde

Kall meg hva du vil, men kall meg en trist kjerring! Det var i hvert fall vanskelig å påstå noe annet da jeg så Ea Othilde under Bylarm. 

Hun og bandet hadde atmosfære. Sammen skapte de klagesang som ikke gjør sorg og irritasjon større eller innbilsk, men som treffer blink. Sånn er det bare, det blir et mantra når hun står på scenen, til tross for at låtene er fylt med spørsmål, observasjoner og få svar.

Låtene lager atmosfære et sted mellom The Marías og Elliot Smith. Det sier ikke bare noe om mengden romlyd man kan forvente av Ea Othilde, men også kvaliteten. Hun prøver ikke på en artistpersona, men er helt og holdent til stede i egen tekst og musikk.

Med seg på Blå under Bylarm hadde hun blant annet en cellist. Er det én ting The Beatles’ «Eleanor Rigby» lærte oss, så er det at strykeinstrumenter i populærmusikk skaper intensitet og lengsel uten sidestykke. 

Dette er indie det er lett å lene seg inn i. Jeg tror i hvert fall et stappet konsertlokale kunne si seg enig i det. Hennes andre EP «Mary, Aren’t You Tired?» inneholder fantastiske låter som «Man-sized» og «A Bad Introduction to Love». Lytt og vit at det er minst like bra live.

Ellisiv Sunde Myrva, anmelder

Swank Mami

Swank Mami (25) fra Lørenskog spilte live for første gang noensinne på Trondheim Calling i februar. Selv fikk jeg bevitne hennes smått legendariske konsert på Bylarm i september, på det som må ha vært festivalens aller minste og trangeste scene, Indigo.

Er det ett ord som oppsummerer prosjektet Swank Mami og Bylarm-konserten, så er det gøy. Musikken oppleves som lite selvhøytidelig og er et deilig sammensurium av ulike stiler, som kjennes veldig 2023 ut.

Elektronikaen finner sitt naturlige hjem på klubben, men har også mye r&b i seg, og ikke minst hyperpop.

Umalkhair Moses Ahmed, som kvinnen bak egentlig heter, har i Swank Mami funnet seg en herlig persona og scene-karakter. Glimtet i øyet som man hører i tekstene, fremføringene og produksjonsgrepene på debut-EP-en «Eurostar», kommer enda mer til sin rett i en live-setting.

Hun har et naturlig scenetekke og eier hele rommet med sin selvsikkerhet. Ikke rart at hun avsluttet Bylarm med å få smykke seg med tittelen «Årets stjerneskudd».

Swank Mami synger på engelsk og har utenlandssuksess som uttalt mål. Jeg klarer heller ikke komme på mange norske navn som driver med det samme som henne akkurat nå.

Dette er musikk for deg som liker PinkPantheress og SZA, og som setter pris på r&b-vokal oppå hyperaktive beats der hastigheten er dratt nærmest opp til drum-and-bass-nivåer. Jeg er sikker på at futurisme-popen til Swank vil være svært 2024-vennlig også.

Eskil Olaf Vestre, anmelder

Hillari

«Årets Urørt» i 2023, Hillari, er et stjerneskudd på alle tenkelige måter. Til tross for at hun kun er 18 år har hun allerede rukket å slippe sin første EP, samarbeidet med Isah og gått av med seieren som «Årets Urørt».

Hillaris artistiske finesse er noe man sjelden ser innenfor den norske soul-scenen. Da jeg først så henne live under Feminalen i Trondheim i 2022, ble jeg mildt sagt trollbundet av hennes myke vokal og gode ører for behagelig soul/r&b.

Dette ble også tydelig da hun opptrådde under «P3 Gull» i 2023 med låten «Hopeful». Talentet er godt ivaretatt og blitt utelukkende positivt utviklet. Dessverre var dette noe jeg bare fikk oppleve hjemme fra sofaen i min egen stue.

Heldigvis er Hillari booket til Trondheim Calling i 2024. Etter alt å dømme vil dette være en uforglemmelig opplevelse, og alle som har muligheten, bør ta turen.

Der hun under Feminalen beviste at hun mestrer å fremføre med et minimalistisk sceneoppsett, har hun siden også vist at hun klarer å samarbeide med flere elementer på scenen som dansere og et større band, og attpåtil virker hun skråsikker på seg selv fremfor et større publikum.

Om man er fan av artister som Dusty Springfield, Beyoncé eller Aretha Franklin, vil man også være fan av Hillari. Jeg påstår at navnet hennes én dag vil rangere like høyt som de førstnevnte, det fortjener hun virkelig.

Even Kaushik, anmelder

Oscar Blesson

Oscar Blesson har vært en personlig favoritt lenge. Jeg opplever han som en fullverdig musiker tvers igjennom og en unik stemme i norsk sammenheng. Men frem til Bylarm i høst hadde jeg ikke funnet tid til å se han live. Til gjengjeld fikk jeg sett han to ganger på festivalen, to konserter med ulikt uttrykk.

På torsdagen inviterte 27-åringen inn til en intim klubbkonsert på Blå. Oscar fikk Bylarm-publikummet til å danse, noe som faktisk er helt sinnssykt imponerende. Låter som «Standard» og «Ensom» passet strobelyset og konseptet perfekt.

To dager senere spilte han på Sentrum Scene og leverte det jeg i dag ser på som min beste konsertopplevelse i 2023.

Med et fantastisk tight liveband, skinnbukse og mesh viste rapperen seg som en rockestjerne denne dagen. Låter som «Hard knock life» og «Åpne sår» ble plutselig punk.

Å lefle med en slik sjangerblanding kan gå begge veier, men denne kvelden var det fett, rått og rørende. Tankene mine gikk mot amerikanske Vic Mensa, som jeg i hvert fall er fan av.

Espen Roness, journalist

Shiner

Det finnes musikk som griper deg, også finnes det musikere som griper tak i deg. Vokalist Axel Olsen i Shiner grep folk i kragen under Bylarm, for både intimitet og dramatikk. Jeg håper han aldri blir bedre på sosiale normer, for både gruppens opptredener på Hærverk og Ingensteds var blant festivalens beste. 

Denne eksperimentelle hiphopgruppen består av Olsen, kjent fra Combos, og Karl Hjalmar Nyberg på synth, men gruppens aller sykeste innslag er nok trommis Ola Djupvik.

Han tar trommene så vilt av gårde at du nok tar deg selv i å lage det styggeste ansiktsuttrykket på lang, lang tid, med kjeften hengende langt nedover brystet – i ren entusiasme, riktignok. 

Det sender tankene i retning etablerte navn som Death Grips, med litt samme insistering og grums som Swans førstealbum «Filth». Til og med Yeezus-albumet til Kanye West.

For øyeblikket har de en kort låt ute, «Shiner». Den føles som en kontrollert unntakstilstand, og jeg har sjelden vært så entusiastisk over lyder lik forvrengte sirener.

Nå må gruppen enten komme med en 10 timers kompilasjon av låten, ny singel eller eventuelt flere konsertdatoer. Shiner har grepa tak på sjanger og publikum.

Ellisiv Sunde Myrva, anmelder

Gustav1000

Gustav Lie Gundersen, aka Gustav leser teknodikt, aka Gustav1000, er stadig en godt bevart hemmelighet – og en du vil ha maks utbytte av å la deg innvie i. 

Gustav kombinerer tekno med sylskarp og samtidig kødden slampoesi. Det er ærlig, drøyt og morsomt i skjønn forening.

Du kan allerede finne flere av låtene hans på strømmetjenester, men han har også godbiter på lur som du må finne ham live for å få oppleve. Som rapping over en tekno-remiks av Thomas-toget-introen, som må stå ut som et av mine beste øyeblikk fra festivaler og konserter dette året. 

På slippkonserten han holdt på Revolver tidlig i sommer, ble musikken og poesien toppet med freshe kostymer og en ganske så fengslende historie som ble fortalt i bruddstykker gjennom showet. Det er nesten så jeg ikke vil røpe for mye, for jo mindre du vet, jo mer vil du bli blåst av banen om du faktisk får med deg et show. 

Det som i hvert fall er sikkert, er at dette er en opplevelse for alle som liker minst en av tingene tekno, poesi, dansing, rapping og humor. Du aldri vil være helt den samme etterpå.

Sofie Martesdatter Granberg, anmelder

Svømmebasseng

I 2023 klarte jeg å presse inn to Svømmebasseng-konserter. Den ene var en utsolgt konsert på Rockefeller i Oslo. Den andre – faktisk årets beste konsert – var i Balestrand i Sogn. Underveis i konserten kom også solen frem, noe som passet rimelig godt med deres nyeste album «Før solen har gått ned».

Oslo-bandet består av seks talentfulle musikere, hvor Lars og Ine er vokalister. Når Lars synger av full (og god) hals sammen med Ine, er jeg ikke sikker på om det kan bli noe finere. 

Eller kanskje? For i år har de også tatt med seg en saksofonist på scenen. Og selv om saksofon er veldig whiteparty til vanlig, så glemmer jeg det helt når Svømmebasseng står på scenen. 

Har du ikke hørt Svømmebasseng, må du gjøre det, i alle fall hvis du liker god indiepop med litt retro stil. Og hvis du får muligheten til å se dem live, så må du ta turen. Det er bare å glede seg. Det er store sjanser for at de tar med seg solen på scenen.

Ellen Eriksen, journalist

Kamara

Mitt første møte med Kamara var da hun medvirket på Lars Vaular-albumet «Flere steder alltid». Siden har de to levert tre sterke samarbeid på et av albumene jeg lyttet mest til i år, «Vintage Velour». Men mest av alt har hun bygget opp en stødig solokarriere.  

Innimellom trærne i den idylliske Vålandsskogen i Stavanger fikk jeg gleden av å oppleve henne live på Mablisfestivalen i sommer. Opplevelsen har satt seg i minnet. 

Med unik stemmeprakt og en karisma som fyller hele scenen fanger Kamara publikum fra første stund. På Mablis var det knapt en stillestående fot å se, hverken blant Y2K-kledde eller de som hadde barnefri og lettet på vaffeljakken for anledningen. 

Opptredenen balanserte i skjæringspunktet mellom en «no-fucks-given» attityde og en sprudlende varme og nær publikumskontakt.

Med kløktige tekster om kjærlighet og å finne troen på seg selv i alt mylderet 20-årene har å by på, viser låtskriver Fato Kamara både sårbarhet og styrke på samme tid. 

Å stå midt i spotlighten faller henne helt naturlig, hun leverer stilsikker pop med drøssevis av selvtillit. Dette er artisten du burde se live neste år, spesielt hvis du ikke kjenner til materialet hennes fra før av.

Ingvild Sørnes, journalist

Murder Maids

Trønderske Murder Maids leverer punk/hardrock i verdensklasse. Med to album under beltet, som begge inneholder hemningsløs energi, lynkjapt gitarspill og skrikende, men likevel tilgjengelig vokal, er det lite som tyder på at Murder Maids er i ferd med å miste piffen. 

Jeg fikk gleden av å se Murder Maids i et intimt og svett telt under Pstereo-festivalen 2023, og sammen med de andre publikummerne ble stemningen løftet til det spisse taket.

Showet som Murder Maids leverer, er rett og slett noe enhver rock-entusiast bør få oppleve. 

Albumet «Dance or Die» fra 2023 er et 30-minutters kort, men godt, eventyr fylt av hardtslående trommer og kraftige gitarakkorder. Headbanging-faktoren er med andre ord høy.

Om Murder Maids legger ut på turné med «Dance or Die» er hvilken som helst konsert en hvor jeg er villig til å ofre nakkemusklene og godta stølheten som kommer med de påfølgende dagene.

Even Kaushik, anmelder

Metteson

Nasjonalskattalarm! Metteson sørget for at også musikkåret 2023 ble en glede. 

«Put It To Sleep» la seg som en dundyne over det norske folks øreganger da den kom i april. Mantraet om å legge bekymringene fra seg på nattbordet er noe å etterleve inn i det nye året, og trenger du en detox av tårekanalene, er det bare å klikke seg inn på hans fremførelse av låta under «P3aksjonen» i år. 

I november kom låta «Waves» som en bølge av inntrykk. I det ene øyeblikket føles den som en storoppsetning av Les Misérables, i det andre øyeblikket tar den deg med på syrerave. Et lydportrett av et menneske som står midt i en følelsesstorm.

Det hviler noe storslått over «Waves», som gjør det vanskelig å ikke forestille seg den meshkledde mossingen fremføre den på Eurovision-scenen. 

Jeg vil tilbringe resten av livet i mesh og frynser etter at jeg så Metteson opptre under Olavsfest i Trondheim i sommer. Det var insisterende om kjærlighet i ekte Robyn-ånd, mens det tidvis kom frem en quirkyhet som minnet om Christine & the Queens.

Sammen med danserne sine leverte Metteson luftige svev og historiefortelling på et nivå en stakkars journalist bare kan drømme om.  

Mens vi venter på å få se han opptre igjen, er opptredenen hans på NRK-scenen også verdt å få med seg. 

Ingvild Sørnes, journalist

Bo Milli

Vi kjører på i år igjen. Bak artistnavnet Bo Milli finner man Emilie Østebø som på innbydende vis leverer slager på slager om hvor flaut det er å være i tjueårene, om den faretruende klimakrisen, og utforsker generelt det store spørsmålet: «Hvem er jeg?»

For å lette på pessimismen blir tematikken brutt opp av fengende og dansbar instrumentering à la Wet Leg. Bo Millis scenetilværelse er sår og ærlig, samtidig som den unge indierockstjernen alltid klarer å lage fest under liveshow.

I januar spilte Bo Milli i det smale og intime Knaus-lokalet på Studentersamfundet i Trondheim for et publikum som betalte null kroner i inngang. Siden da har hun sluppet EP, spilt på Øyafestivalen, mottatt strålende konsertanmeldelser og blitt nominert til årets musikk hos NATT&DAG.

Likevel hviler ikke Østebø på laurbærene. I 2024 er hun allerede booket til Bergensfest og Trondheim Calling. Flere konserter venter utvilsomt. 

Om du er gira på å vrikke litt på rockefoten samtidig som du ønsker å undre deg litt over din egen identitet, vil en Bo Milli-konsert være perfekt for deg.

I typisk indie-stil får du servert hyppig og rytmisk gitarmusikk, og ikke minst en meget fortreffelig konsertopplevelse.

Even Kaushik, anmelder

Yoguttene

Hæ? Er vi i Bergen i 2014?? Nei, men nå kan også Gen Z få være med på å skrive YG historie! Yoguttene slapp i år sitt steinsolide comebackalbum «Y420G», og jeg spår at 2024 blir et sterkt konsertår for de maskerte bergenserne.

Til tross for at det er ti år siden sist vi så dem på scenen, og at de nå nærmer seg ekte «Dino$aurer», forventer jeg skyhøy stemning, ekte bergensrap og maskoramafaktor. Jeg ønsker meg det beste av den nye platen og krysser fingrene for at vi får noen gamle bangers i tillegg.

Gutta har allerede solgt ut både Parkteatret i Oslo og Rommet i Bergen, så her er det allerede mange som er giret på harde beats og drøye bars.

Det er umulig å vite hvor mange comeback guttene har i seg, men i tilfelle dette blir både første og siste, ville jeg ikke risikert å gå glipp av det. «1000TAK» til Yoguttene for at jeg nå skal få oppleve følelsen av ungdomstid i Bergen en gang til, det gledes!

Ane Linea Solberg, journalist

Moyka

Dette inntrykket kommer kanskje fra et snevert utvalg mennesker i mine egne sirkler, men det virker for meg som Moyka for flere er mer en lytte-til-artist enn en live-artist. Den tanken er det bare å stryke!

Kombinasjonen av Moykas fløyelsmyke stemme med dype, oppbrutte beats kan ta fra deg bakkekontakten. Og hun kan oppnå den samme effekten like så vel fra en mørk kjeller som fra en solfylt festivalscene. 

Med det nye albumet «Movies, Cars & Heartbreak» som kom i høst er det mange sider av denne damen som nok skal skinne på ulike scener i året som kommer.

Hun er en ekte popstjerne, en forførende teknodronning og et sensuelt post-pop-fenomen.

Hvis du er en av de mange som har kastet seg over sjansene til å se Susanne Sundfør rundt om i landet neste sommer, bør du virkelig ikke overse denne muligheten til å oppleve mange av de samme følelsene, i enda hippere innpakning.

Sofie Martesdatter Granberg, anmelder

Jez_ebel

«Ingen tekniske problemer med stemmen i hvert fall» ble det ropt fra en småfull publikummer på Trænafestivalen i sommer.

Og det hadde han rett i! For til tross for tekniske problemer, ekstrem temperatur i rommet og at vi måtte stå som sild i tønne, leverte Jez_ebel en nydelig konsertopplevelse for alle som klarte å få plass.

Norsk-chileneren fra Bergen ga oss jazzete og søt bossanova-pop, og med låter som «ADHD» og «In Her Eyes» bergtok hun publikum og tok oss med på en reise inn i sitt lille univers.

Stemningen i rommet var som musikken, drømmende, svevende og tidvis melankolsk, og det var umulig å ikke bli både sjarmert og imponert av hovedpersonen selv.

Jeg manifesterer flere konserter med Jez_ebel i 2024, for det mener jeg alle trenger mer av i året som kommer.

Ane Linea Solberg, journalist

Vepsestikk

Det er mange fallgruver når man skal kombinere indierock, punk og jazz. Kanskje særlig når det skal gjøres live.

Med blåsere, taktskifter og lange, jammete mellomspill har de fire jentene i Vepsestikk likevel bemerket seg på små festivalscener både i og utenfor hjembyen Bergen gjennom året. For selv om de er aldri så unge og ferske, sitter musikken deres som bare det.

Selv da de ikke engang hadde utgitt en eneste låt, fikk de publikum i alle aldre til å måpe på Havstrømfestivalen tidlig i vår. Og de har fortsatt å høste den samme reaksjonen gang på gang i opptakten til den nå endelig utgitte debut-EP-en «Ny person».

Med velkomponert musikk og en både litt forsiktig og litt aggressiv vokal har de debutert med et allerede distinkt lydbilde. Med tekster som på samme tid poetisk og enkelt klarer å beskrive ungdomstidens uskyldige eksistensialisme, treffer de også langt bredere, og langt yngre, enn jazzen ellers mestrer.

Selv om musikken til Vepsestikk ved første lytt kan virke noe kompleks, er det alltid verdt å ta turen og se dem pakke den ut fra en scene.

Sofie Martesdatter Granberg, anmelder

LES MER OM MUSIKK: