Hva om du en dag må velge mellom nye klær og et tilstrekkelig matbudsjett? Hva om «dumpster diving» blir en nødvendighet? Hva om du må legge deg sulten som spedbarn?
Slik var livet for Idunn (21) og Daniel (23). Før de fant hverandre, vokste de opp i fattigdom på hver sin side av Trondheim.
– De første seks årene av mitt liv gikk jeg sulten til sengs, nærmest hver dag, uten å vite med sikkerhet at jeg fikk mat dagen etterpå, sier han.
Daniel fikk altså en ganske hard start på livet, ikke minst etter at lillebroren kom inn i bildet.
Levde av søppeldykking
Men som barn ble det Daniels ansvar å passe på at lillebroren fikk nok mat, selv om det betød at han ikke fikk nok selv.
– Det jeg kunne gi fra meg, ga jeg til ham. Dette begynte vel allerede da jeg var tre år gammel.
Allerede på denne tiden deltok brødrene på ukentlig «dumpster diving» eller søppeldykking.
I dag handler søppeldykking for mange om bærekraft. For Daniel handlet det den gang om å få nok mat.
– Mesteparten av det jeg eide de seks første årene av mitt liv, var hentet fra en søppelcontainer.
Dette ser han tilbake på som et lavpunkt i livet, noe han slett ikke vil tilbake til. En av Daniels største frykter er at søppeldykking blir en nødvendighet igjen.
Barne- og familietjenesten i Trondheim beskrev familiens økonomiske situasjon som svært kaotisk, og Daniel flyttet derfor som seksåring inn til en fosterfamilie, samtidig som lillebroren flyttet inn til en annen.
Økonomisk sett ble de neste 14 årene ganske mye enklere for ham.
Men det var i dette tidsrommet, på en annen side av Trondheim, at Idunn begynte å kjenne at noe ikke stemte.
Klær eller mat?
Under oppveksten tenkte ikke Idunn på seg selv som fattig. Familien var driftige til å utnytte det de hadde. Klær ble sydd om, kjøtt ble brukt helt ned til beinet, og situasjonen deres ble ikke snakket høyt om.
Det var ikke før starten av ungdomsskolen skillene mellom henne og klassekameratene viste seg.
– På den tiden var de aller fleste klærne mine plagg jeg fikk fra folk som hadde vokst ut av dem. Var klærne jeg fikk ødelagt, sydde mamma dem opp, forklarer hun.
Kontrastene kom mye tydeligere frem, og hun følte seg utstøtt av andre ungdommer.
– Jeg husker jeg syntes det var urettferdig at alle rundt meg hele tiden fikk nye klær, mens jeg måtte bruke lang tid på å spare opp. Når jeg først hadde spart opp, måtte jeg ta et valg:
«Er det egentlig verdt det å kjøpe et klesplagg når jeg risikerer ikke å ha like mye mat?»
Slike vurderinger måtte Idunn ta som 13-åring.
I tøffere perioder var det ikke så enkelt som å leve på nudler. På grunn tarmproblemer i familien måtte de være nøye på hva de spiste. Et variert og kjøttrikt kosthold ble mye dyrere.
Men som oftest gikk ikke de få overskuddene hun hadde, til klær – de gikk til tegne- og malesaker.
Rømmer fra virkeligheten
Det å kunne tegne og male har vært Idunns flukt fra virkeligheten.
– Jeg mente livet mitt var veldig urettferdig – mer urettferdig enn hva et barn bør oppleve. Dette ble min frihet, en måte å slappe av på, å leve i nuet.
Til tross for få ressurser ble kreativiteten hennes fremmet. På videregående gikk Idunn på kunst og håndverk, så design og tekstil.
– Der føler jeg meg heldig. Jeg er fra en familie som ønsker å bevare kreativiteten.
Dette har alltid kommet godt med for Idunn, og særlig nå som hun ikke bare fikser egne klær, men også Daniel sine.
I dag er Idunn og Daniel kjærester, bor sammen og deler økonomi.
Vil snakke mer om fattigdom
– Synes dere disse tingene er vanskelige å snakke om?
– Jeg har vært ganske åpen om situasjonen min. Jeg bryr meg ikke om hvordan folk tar min historie. Det er bare fint om folk mener det er lærerikt eller fascinerende at vi snakker om fattigdom, sier Idunn.
– Det må være lov å snakke om fattigdom, legger hun til.
De deler et håp om at det ikke skal være problematisk å være åpen om dårlig råd og økonomi.
I dag er det fortsatt tabu å snakke om, ifølge Mona Jentoftsen som jobber som rådgiver for oppvekst og ungdom i Røde Kors i Trøndelag.
– Man får ikke like muligheter. Det er en urettferdig tilværelse som gjør at mange ungdommer ikke har muligheten til å være en del av fritidstilbudet: Det koster jo penger, sier hun.
Mona peker særlig på utenforskap som en stor utfordring for dem som er dårligere stilt i Norge.
– Selv om det ikke ofte er synlig, er dette ofte utrolig vanskelig for barn. Å bo i Norge gjør at det kan føles ekstra tøft å være fattig. Det bygger ofte opp en følelse av utenforskap, sier hun.
Klærne smuldrer
På grunn av oppveksten, er Idunn og Daniel ekstremt økonomisk selvbevisste.
Derfor kaster de sjelden ting og bruker ofte mye tid på å reparere det som kan repareres.
– Tankegangen er ikke at alt nødvendigvis må fikses, men alt fortjener et verdig forsøk, sier Daniel.
Men han innser selv at han til tider kan dra denne tankegangen litt langt.
– Da jeg møtte Idunn, hadde jeg gått rundt med de samme fire-fem settene med klær i åtte år. Jeg nektet å kaste dem, ler han.
Klærne skal ha vært såpass ferdige at de smuldra opp da Idunn prøvde å reparere dem.
Idunn beskriver Daniel som en krysning av Byggmester Bob og en vaktmester. Sammen har de reparert eller kan reparere bortimot alt som er i leiligheten.
– Jeg er stolt av den jeg er. Selvfølgelig er det ting jeg kan bli bedre på, men ut fra situasjonen er jeg bra nok, sier han.
Det kjennes godt for ham å si det ut høyt i dag.
Etter 14 år i fosterfamilier og før han møtte Idunn, hadde nemlig situasjonen til Daniel forverret seg.
Overlevde på nudler
I 2018 flyttet Daniel fra fosterfamilien. De siste tre årene har han igjen fått kjenne på et liv i fattigdom.
Han mener at jobben ikke betalte ham det de skulle, og i samme periode bygget han også opp en gjeld på 70.000 kroner han måtte betale ned på.
– Etter regninger hadde jeg på det minste 169 kroner å leve for på to måneder, sier han.
Disse to månedene levde han på nudler.
– Nudler er jævlig billig! Det var alt jeg hadde råd til, påpeker han.
– Jeg hadde antakeligvis ikke overlevd, hadde ikke kompisen mitt latt meg spise hos ham annenhver uke – her fikk jeg næringen jeg trengte.
– Jeg har definitivt hatt min dose utfordringer, ler han.
– Til tross for alt du har opplevd, virker du så livsglad!
– Det har jeg all grunn til å være, sier han og ser på bort på Idunn.
På grunn av henne
Til tross for at det så vidt går rundt økonomisk, ser Idunn og Daniel fremover med optimisme.
– Det har vært perioder hvor jeg har hatt lyst til å ta livet mitt, perioder hvor jeg tenker at alt bare er håpløst, men jeg har stått i det og kommet meg ut. Jeg er som sagt stolt, så jeg ser ikke noe grunn til å stagnere, sier Daniel.
I sommer hadde de 400 kroner å leve av etter regninger, men i august ble Daniel var gjeldfri. For første gang for dem begge sitter de igjen med penger etter regningene.
– Den betryggelsen er et behov for meg. Bare det å vite at vi har litt, skulle det skje noe – en ekstra legetur eller medisiner som vi ikke får på blåresept – vet jeg at det går bra, sier Idunn.
Større forståelse
Mona Jentoftsen fra Røde Kors forklarer at det å være fattig betyr at man mister muligheten til deltakelse og sosial utvikling på lik linje med medelever eller venner.
– Dette fører til stigmatisering og utenforskap, som også kan få konsekvenser med tanke på skole og jobb i fremtiden – at man står helt eller delvis utenfor jobb og skole, sier hun og legger til:
– Nå er vi jo i en tid hvor det er viktigere å ta opp det at alle ikke har lik økonomi – at man snakker om det, uskadeliggjør det å ha en dårligere økonomi.
Dette var blant annet bakgrunnen til at Idunn og Daniel ønsket å snakke med P3.no. De vil det skal bli lettere å be om hjelp.
– Det kan føles flaut å innrømme at du ikke får ting til å gå rundt. I dag mener jeg det beste man kan gjøre, er å snakke om det, sier Daniel.
(LES MER:
