- Linn Stol (23) studerte til bachelor i pedagogikk ved Universitetet i Bergen (UiB) høsten 2020. Hun bor i Bergen. Denne teksten gir uttrykk for hennes personlige mening.
I år har utdanning vært et sjansespill. Som student opplevde jeg å få svært lite informasjon fra studiestedet mitt om hvor jeg kunne få psykologisk eller økonomisk hjelp i en stadig tyngre og til slutt helt umulig studiehverdag.
Til tross for tidligere år som psykisk syk student vil jeg si at dette året skiller seg ut.
Høsten 2020 skulle bli min nye start. Jeg følte meg endelig mentalt klar for å studere igjen, etter å ha gått i behandling for posttraumatisk stresslidelse (PTSD) som følge av et seksuelt overgrep.
Men denne gangen ble min psykiske helse påvirket negativt av samme grunn som så mange andre – isolasjon og mislykket oppfølging under koronapandemien.
Jeg mener det ikke har blitt gjort nok for å hjelpe meg og andre studenter som synes dette studieåret ble for tøft.
Linn fikler med notatboken sin ved skrivebordet. Hun åpner den. Skriver litt i den. Sukker tungt. Så går hun. Til slutt ser vi kun det tomme, hvite skrivebordet. De grønne keramikk-kaktusene, den grå sofaen i bakgrunnen og det abstrakte Mona Lisa-maleriet i bakgrunnen.
Dette skulle egentlig vært eksamenstiden min, men slik ble det ikke.
Det er en kjent sak at studenter er en sårbar gruppe når det kommer til mental helse.
En rapport fra FHI viser at 1 av 4 studenter sliter alvorlig psykisk. Denne rapporten kom i 2018, og det er ingen grunn til å tro at vi er færre som sliter under en pandemi.
En ny start. Trodde jeg
Det høres kanskje litt rart ut, men etter hvert som samfunnet lukket seg i mars på grunn av koronaviruset, opplevde jeg at PTSD-symptomene mine ble svakere.
De plaget meg i mindre grad enn tidligere, og jeg så positivt på fremtiden. Med motivasjonen på topp var jeg klar for en ny start.
Jeg byttet studie til bachelorprogrammet i pedagogikk ved Universitetet i Bergen.
Ny skole, nytt studie, nye medelever og forhåpentligvis nye venner.
Slik ble det dessverre ikke. Koronapandemien var fortsatt et stort problem, spesielt her i Bergen økte smitten kraftig denne høsten, og fadderuken vår ble avlyst på dag to.
Linn sitter med ryggen til mens hun kikker på sin bærbare datamaskin. Hun har en skjermsparer av et stort blått hav med isfjell i bakgrunnen. På skrivebordet hennes ligger mobilen, Polaroid-kamera og de grønne keramikk-kaktusene står helt til venstre. På den hvite veggen foran henne henger det Post-it lapper i alle farger. Vi kan ikke helt se hva det står på dem. Linn lukker plutselig datamaskinen.
Åtti personer på Zoom
Politikere og lærere var veldig bekymret for hvor mye smitte det kom til å bli blant oss studenter, noe jeg forstår veldig godt.
Men restriksjonene hadde konsekvenser.
All undervisning foregikk over internett, med unntak av små seminargrupper som kunne møtes fysisk en gang i uken.
Det tok ikke lang tid før heller ikke dette lenger var lov.
Personlig fikk jeg veldig lite utbytte av å se på forelesninger via Zoom en dag eller to i uken.
Lærerne prøvde så godt de kunne å gjøre det beste ut av situasjonen, men det funket dårlig. Vi kunne være opptil åtti personer i en Zoom-forelesing samtidig.
Det ble lagt opp til at vi kunne snakke med hverandre i mindre grupper, noe som kalles breakout rooms, men her var det mange som ikke turte å snakke sammen.
Mange skrudde av kamera og lyd eller forlot samtalen helt.
På gulvet ligger katten Sansa. Hun er hvit med brunoransje flekker. Lyset fra TV-en endrer fargene i pelsen hennes. Linn sin hånd dytter en knall oransje ball mot henne. Sansa dytter den tilbake med poten sin. Halen veiver i luften. Den lille røde lekemusen med blå ører ligger til høyre for henne.
Måtte slutte
Vi var mange som følte oss ubekvemme i en situasjon der du skal snakke om noe du kanskje ikke helt forstår, med folk du ikke kjenner, over en skjerm.
Ukene gikk, og jo lenger inn i pensum jeg kom, jo vanskeligere ble det da vi kun fikk powerpointforelesning én eller to ganger i uka over nett. Resten måtte leses og forstås på egen hånd.
Jeg hadde ingen å diskutere med, ingen å samarbeide med. Jeg hadde ikke engang blitt kjent med skolens undervisningsrom eller lærere.
Jeg ble dårligere psykisk og fikk mer og mer angst. Ikke minst ble jeg fortvilet over skolearbeidet og følte meg ofte ensom og fortapt.
Det var helt nytteløst å studere på denne måten.
Etter anbefaling fra psykolog, lege og familie tok jeg avgjørelsen om å permittere meg fra studiene og søke arbeidsavklaringspenger fra Nav.
Dette var en ekstremt vanskelig beslutning å ta.
Jeg hadde vært så motivert for å studere. Å sitte hjemme og gjøre ingenting, ville jeg ikke. Man blir ikke bedre psykisk av det.
Linn og samboeren hennes Karl-Henrik, eller Kalle som han blir kalt, slurper i seg spaghetti ved middagsbordet. De smiler til hverandre mens de nyter maten. Begge har mørke hettegensere på, og litt av det øvre håret i en dott. Kalle skal til å gape høyt over maten, og så plutselig hopper vi til et nytt klipp med det samme paret. Denne gangen sitter de i den grå sofaen og koser med katten Sansa. I neste klipp sitter de ved middagsbordet igjen. Nå spiller de kort.
Lange dager uten mening
Følelsen av ikke å være god nok og være totalt mislykket har tatt overhånd, og jeg har mistet den gleden og motivasjonen jeg hadde før jeg startet å studere.
Å komme meg ut døra og til behandling er til tider min største kamp.
Hverdagen min består av lange og kjedelige dager uten mening.
Jeg prøver ikke å la angsten og depresjonen ta overhånd, slik at jeg kan få et lite påfyll av motivasjon og energi til å gjøre noe hyggelig.
Jeg er heldig som ikke sitter alene på en hybel i denne tiden, heldig som har både kjæreste og pusekatt til å holde meg med selskap.
Vi spiller kort og andre brettspill, ser filmer og pynter til jul.
Dette er dessverre ikke tilfelle for alle studenter i samme situasjon som meg.
I soverommet foran en grå vegg, ligger Linn og Kalle under en hvitkledd dyne. Hun ligger i armhulen hans mens han viser henne noe på mobilen. Plutselig hopper katten Sansa opp i sengen, og Linn klør henne litt i hodet. Kalle klapper på magen til Linn, og gir tegn til at Sansa skal legge seg der. Sansa legger seg på magen til Linn, og Kalle kysser Linn på kinnet. Linn kysser Kalle på kinnet. Begge ler. Linn snur seg og legger seg lenger ned i sengen så hun kan kose med Sansa. Kalle følger etter og legger seg i skje omkring Linn og Sansa. Nå koser de seg alle tre.
Ble helt stille
Koronapandemien er ny for oss alle. Ingen av oss, verken universiteter eller studenter, har håndtert det før.
Likevel kunne universitetene gjort mer for at vi studenter fikk en virtuell plattform med sosiale aktiviteter. Dette kunne gitt oss muligheten til å bli kjent med hverandre og hindre den økende ensomheten blant studenter.
Da jeg begynte å studere i høst, var det bare snakk om at målet var å gi oss en så normal studiehverdag som mulig.
Da det ikke gikk, ble det helt stille.
Nå sitter jeg igjen med tapte studiepoeng, ekstra studiegjeld og dårlig psykisk helse.
Linn ligger alene i den grå sofaen i en svart genser. Hun ser ut i rommet. Hun tenker. I neste klipp ligger hun nesten på nøyaktig samme sted, men denne gangen på mobilen.
For lite for sent
I november lanserte UiB nettsiden værgodmotdegselv.no. Dette er en side med velmenende tips og triks for oss studenter om hvor vi kan søke hjelp og mestre hverdagen.
Men det oppleves som for lite for sent.
Norge ble rammet av korona i mars, hvorfor har det ikke blitt vist større handlekraft på vegne av studenter fra universitetet tidligere?
Endelig får vi se hva det står på Post-it lappene på den hvite veggen til Linn. Øverst på den største, står det Positivitet. Under denne er det syv mindre Post-it lapper. På dem står det Sansa, venner, Kalle med to hjerter på hver side, DPS, musikk, jul og familie. Linn ser på disse lappene hver dag, for å minne seg selv på hva som er godt i livet hennes når ting blir for tungt.
Må rope høyt
Det er ingenting jeg heller vil enn å studere og utdanne meg til å jobbe med barn og unge, gjerne innenfor skolesektoren.
Dette er noe jeg er høyst motivert til å få til, men på grunn av manglende informasjon er veien dit nå vanskeligere og mer usikker.
Jeg håper at flere vil tørre å snakke åpent om ikke å klare studiene sine dette året. Flere stemmer øker sjansen for å bli hørt.
Vi trenger å bli tatt på alvor, og jeg håper at studentene til våren vil bli tilbudt en bedre studiehverdag enn det jeg fikk i høst.
Uib svarer
Viserektor for utdanning ved Universitetet i Bergen, Oddrun Samdal, sier at de lenge har vært bekymret for hvordan studiehverdagen har vært for studentene under korona. Allerede i mars fikk de signaler fra studenttillitsvalgte om at mange opplevde situasjonen som vanskelig og at de har jobbet med å finne løsninger:
– Ved UiB har mange, fra rektorat til studentorganisasjoner, arbeidet for å motvirke de negative følgene av de inngripende smitteverntiltakene. Vi har prøvd å nå ut til studentene med informasjon og gode råd, gjennom de kanalene vi har til rådighet.
Samdal forteller at UiB har gjort sitt beste for å skape et godt læringsmiljø via digitale plattformer.
– Men vi har vært bevisste på at digitale møter ikke kan erstatte virkelige møter mellom mennesker. Som utdanningsinstitusjon kan vi alltid bli bedre, og dette er et kontinuerlig arbeid.
Viserektoren sier også at de har tro på at neste år blir bedre, og at de har planene klare for semesterstart i januar.
– Der vektlegger vi fysiske faglig-sosiale møteplasser for studentene gjennom mentorordning, gjennom å støtte studentorganisasjonenes aktiviteter og ved å gi tilbud om strukturer for å etablere kollokviegrupper, informerer hun.
Tilrettelegging, video og visuelt:
Maud Lervik Grøttland
Maria Olivia Rivedal
Foto:
Silje Katrine Robinson
