Duffy - Endlessly

Duffy Duck

Du trodde ikke november kunne bli verre, sier du? Da bør du sjekke ut Duffys nye album sporenstreks.

2008 var året for unge, lovende, britiske syngedamer som forstod at Amy Winehouse ville komme til å skusle bort momentumet hun bygde med Back To Black. Walisiske Duffy var blant de heteste kandidatene til å hvile skinkene sine på retrosoulpopchanteuse-tronen, og noen hits kom det da også ut av den elegante, Bernard Butler-assisterte (og helhetlig sett temmelig kjedelige) debuten Rockferry.

Nå er hun altså tilbake igjen, i god tid før julehandelen skal forpurre ellers sindige konsumenters dømmekraft, uten at det har blitt tatt noen voldsomme stilistiske grep siden sist. Butler har riktignok beveget seg videre til andre frilansprosjekter, mens überlåtskriver Albert Hammond og The Roots har blitt hanket inn, noe som på papiret skulle etterlate regnskapet sånn noenlunde i balanse. Men sånn ble det ikke, gitt.

Låtene på Endlessly kan grovt deles inn i to kategorier: Pre-beatleske soulpopsvisker som nekter å feste seg, selv etter uttallige gjennomlyttinger, og «frekkere», mer moderne og dansevennlige låter som gjør det, men av helt feil årsaker. Det plukkes fritt og uhemmet fra kronbladene av den moderne popkanonen – fra «Heart Of Glass» til «Papa Don’t Preach» – og prosjektet fremstår likevel ribbet for personlighet, egenart, kunstnerisk vilje og – ugh – sjel.

Verst av alle er den monumentalt enerverende førstesingelen «Well Well Well», en syltynn omskrivning av Duffys egen hit «Mercy» paret med Dawn Penns forlengst uttværede reggae-klassiker «No, No, No», og de lengste to minuttene og førtitre sekundene du kommer til å oppleve på en radio nær deg denne høsten.

Og så er det stemmen, da. Ved forrige korsvei sang da vitterlig Duffy? Nå piper, kvekker og breker hun som en Simpsons-parodi på Bettye Lavette med tett nese og kyllingbein i halsen , ferdigformatert for KappAhl-reklamer og gærne jentevorspiel. Det er nesten ikke til å tro.

«Well Well Well»:

Et enslig lyspunkt finnes i tittelsporet. Det høres riktignok ut som noe Sheffield-romantikeren Richard Hawley med letthet kunne hostet opp mellom to slag biljard på stampuben, men representerer i denne sammenhengen et pust av frisk vinterluft resten av denne klaustrofobiske smørja ville tjent stort på flere av.

Marius Asp