My Bloody Valentine, Enga
Fortsatt blendende originalt, fortsatt rystende vakkert.
Tida har tilsynelatende stått stille for det notorisk lydfølsomme geniet Kevin Shields og resten av My Bloody Valentine. Det gjør aldeles ingenting: Bandets seige, drømmende og intenst særpregede popunivers lar seg uansett ikke forbedre, og dermed blir hovedpoenget ved Øya-konserten å høre i hvilken grad de forvalter sin egen historie, 17 (!) år etter mesterlige Loveless.
Det gjør de heldigvis utmerket; med frakobla presisjon og en fortsatt unik tilnærming til tonalitetens randsoner pumper de ut klassiske album- og EP-spor på Enga, der selv bandets streiteste poplåter føles innsmurt med narkotisk, utenomjordisk sirup. Slik David Lynch trolig ville hørtes ut om han byttet ut kamera med klang- og fuzzdruknet gitar, med et øye på skoene og det andre festet på stjernehimmelen.
Avslutningen fortjener et eget avsnitt: Det kvarterlange støypartiet i «You Made Me Realise» skremmer bort mange, og overhørt-blokka fylles med en rekke skuffede og uforstående kommentarer til bandets oppvisning denne kvelden. De er definitivt ikke for alle, det er så, men de av oss som ble med My Bloody Valentine inn i hjertet av stormen, lengter allerede tilbake.
Marius Asp
