– Jeg ble slått og mishandlet av læreren min og mobbet av de andre elevene fordi jeg var rikere enn dem og hadde finere klær.
Faten Mahdi Al-Hussaini (25) forteller om opplevelser hun hadde som elleveåring da hun gikk på skole i Irak. Etter et besøk i det som var hjemlandet til hennes irakiske foreldre, bestemte Faten seg for å bli igjen hos slekta.
Året på skolen i Karbala har etterlatt seg en del vonde minner. Skolen praktiserte ulike tortureringsmetoder, som å slå elevene med en avklipt hageslange.
– En gang slo læreren meg så hardt og lenge at jeg ble nummen. Jeg har fortsatt arr på ryggen.
Skolesystemet ble nedprioritert
Faten forteller om da læreren tok henne med ut på skolegården hvis hun hadde gjort noe «feil». Hun ble satt i et hjørne, hvorpå læreren ringte i en bjelle. Alle elevene på skolen – omtrent 600 stykker – skulle da rope «skitten» til henne.
– Hvis læreren følte seg snill så fikk jeg ha ansiktet vendt mot veggen. Da slapp jeg å få ydmykelsen rett foran øynene mine. Vennene mine sto bakerst og gråt, fordi det var så jævlig. Til slutt ble jeg så vant til det at jeg begynte å rope sammen med dem, forteller hun.
Faten forteller at det fikk alvorlige konsekvenser hvis du hadde en fraværsdag. Hver søndag skulle elevene synge nasjonalsangen i skolegården. Etter at de var ferdige med å synge ba lærerne elevene som hadde hatt fravær i løpet av uka om å rekke opp hånda. De som hadde vært borte fra skolen ble klappa til.
– En av gangene ble ei av jentene slått fordi hun var borte fra skolen på grunn av begravelsen til moren sin, forteller Faten.
Da ble Faten litt ekstra modig, og slang med leppa. Hun hadde selv hatt fravær fordi hun var syk.
– Jeg sa at jeg uansett ville blitt hjemme den dagen jeg hadde vært borte. Selv hvis jeg ikke hadde vært syk. «Jeg får juling uansett, så hvorfor ikke vise litt attitude», tenkte jeg. Læreren overhørte dette, og da tok hun ut en jernplate som hadde blitt varmet opp av sola. Den måtte jeg og ei annen jente stå barbeint på i ti minutter. Hvis vi gikk vekk fra plata, så måtte vi stå der i ytterligere ti minutter.
Dette skjedde et par år etter at USA invaderte Irak. Ekstrem uro bredte seg over landet, og ifølge Faten var skolesystemet lavt prioritert. Beskjeden var at de unge skulle være takknemlige for at de fikk gå på skole midt oppi kaoset.
– Bestefaren min ville anmelde rektoren på skolen på grunn av det jeg gikk gjennom, men rektoren svarte bare at «vi er i krig, tror du noen bryr seg om ei rik jente fra utlandet som ble slått?», forteller Faten.
- Har du selv opplevd noe og trenger hjelp? Ring Mental Helse på tlf. 116 123.
Opplevelsene satte spor
Foreldrene til Faten ville ta henne med tilbake til Norge, men hun nektet fordi hun ville bevise for seg selv og andre at hun kunne holde ut.
– Faren min kom ned tre ganger på grunn av hendelser på skolen, og utenfor skolen. Han ville hente meg hjem til Norge, og i Norge begynte andre å stille spørsmål. Det var ingen som trodde på at en elleveåring ikke ville komme hjem. Men det var helt og holdent min avgjørelse å bli. Jeg ville bevise at jeg fikk til dette. Jeg besto alle eksamener, og lærte meg flytende arabisk, også skriftlig.
Faten har vært å se i TV-ruta ved flere anledninger. I 2017 var hun programleder i Faten tar valget, og serien vant Gullruten for beste nyhets-, sports- eller aktualitetsprogram. I disse dager er hun aktuell med TV-serien Chattes, sammen med medprogramlederne Hoda Abo Joaila og Tariq Arshad.
Sammen med gjester diskuterer de tabubelagte og universelle påstander som unge mennesker er opptatt av. Ukas episode handler om psykisk helse.
Da Faten kom tilbake til Norge, hadde hun med seg opplevelser som satte spor i henne. Hun følte det var vanskelig å få hjelp til å håndtere det. Det førte til depresjon i barndommen og i ungdomsåra.
– Vi snakker ikke så mye om følelser hjemme hos meg, så foreldrene mine spurte ikke hva jeg hadde gått gjennom. Det endte med at jeg ikke delte mine opplevelser med noen før jeg var 15–16 år. Jeg tror fortsatt at foreldrene mine ikke helt vet hva som skjedde, selv om de har fått med seg bruddstykker.
Den første gangen faren hennes fikk et bilde av hva som egentlig skjedde i Irak, var under Utafor, et stykke om ekstremisme og utenforskap, på Det Norske Teater i 2018. Etter dybdeintervjuer med regissør Svein Tindberg fikk de utdelt manus om deres personlige historier.
Faten skjønte nesten ikke hvem det handlet om da hun fikk sitt eget manus. Hun hadde ikke reflektert over alvoret av det hun hadde gått gjennom. Til slutt boblet det over og Faten fikk et panikkanfall på scenen.
– Det var så spesielt å lese hva som hadde skjedd med meg, og enda jævligere å si ordene høyt i teatret foran publikum.
– For meg var psykologer en «norsk greie»
Omsider fikk hun et tilbud om å gå til psykolog. Men en kombinasjon av at hun ville klare seg selv, og at det var tabu med sånt i hennes familie, gjorde det vanskelig for henne å ta imot hjelpen. Hun så på det som et stort nederlag å få hjelp til å håndtere de vonde opplevelsene.
– Jeg ville være tøff. Jeg klarte meg i Irak, så hvorfor skulle jeg ikke klare meg nå? Det handlet mye om stolthet. Jeg er oppdratt i en familie hvor vi ikke snakker om følelser. De vet at jeg får hjelp nå, men det er ikke noe som snakkes om. Jeg visste ikke hva psykisk helse var før jeg var 19 år og ble en offentlig person. For meg var psykologer en «norsk greie».
Faten opplever at det er tabubelagt å gå til psykolog i hennes minoritetsmiljø. Hun etterlyser større aksept, håper at flere vil oppsøke hjelp – selv om foreldregenerasjonen ikke har tro på psykologer.
Det er vanskelig for Faten å snakke om dette, men hun ønsker å gjøre det fordi det føles viktig. Selv om hun gruer seg til reaksjonene.
– Jeg vet at denne artikkelen kommer til å bli brukt imot meg og foreldrene mine. «Hun har bedt om det, siden hun har valgt å være offentlig om dette», på en måte. Jeg tror det kan bli brukt som et argument mot at andre unge kvinner skal tørre å bruke stemmene sine. Slik at de kan unngå at ungene deres skal bli en «fornorska utlending».
Et alvorlig helseproblem
Det er det norske helsevesenet som gjør det vanskelig for unge minoriteter å søke hjelp i Norge, tror psykologspesialist Judith Van Der Weele.
– Norsk helsevesen har en altfor snever kulturforståelse. Vi har lite kompetanse på behovene, og helsevesenet oppleves ikke som relevant for de med minoritetsbakgrunn. Det er et alvorlig psykisk helseproblem.
Van Der Weele har spesialfelt innen vold, traumebehandling og migrasjon, og er skuffet over hvor lite velvillighet hun opplever at det er i det norske helsevesenet for å tilrettelegge for unge med minoritetsbakgrunn.
Hun tror løsningen kan ligge i å gjenspeile minoriteter i stillingene som går til helsehjelp, slik at de unge møter ansatte som forstår hvor de kommer fra.
– Det er nok enorm ensomhet i minoritetsungdom som sliter mentalt, og vi må synliggjøre tilbudene.
Samtidig må vi bygge opp den kulturelle identiteten til de unge, og ikke se på det som en utfordring. Behandlere bør anerkjenne at det er en stor ressurs å ha flerkulturell bakgrunn, mener Van Der Weele.
– Det er en gave til verden med unge som har et bein i to ulike kulturer, men de trenger også hjelp til å kombinere de to.
Samtidig understreker hun at forbilder slik som Faten vil bidra til at flere unge minoriteter oppsøker hjelp, og at tabuet rundt temaet blekner.
– Vi trenger unge som viser at det går an, og ikke minst nytter å søke hjelp.
Respektfull nysgjerrighet
Også psykologspesialist og professor Fanny Duckert tror at det norske helsevesenet har en lang vei å gå før tilbudet vil oppfattes som relevant for minoriteter.
Likevel mener hun at begge hold skaper barrierer, og i noen minoritetssamfunn kan det hovedsakelig være religiøse autoriteter eller storfamilien som normalt fungerer som rådgivere.
– Vi har en del myter og usanne forestillinger om hvordan ulike kulturer er, også i behandlingsapparatet, men det å gå til en fremmed for hjelp er ikke nødvendigvis en del av familiekulturen til en med minoritetsbakgrunn. Det kan i større grad oppfattes som et nederlag innad i familien.
Lavterskeltilbud er derfor en viktig inngang for å hjelpe unge som sliter, tror Duckert.
– Vi må være der de unge minoritetene er. Det er gjennom kontaktlærer, helsesøster, ungdomsklubber og fritidsaktiviteter vi når frem. I tillegg må vi aktivt oppsøke de som faller utenfor.
Duckert mener løsningen ligger i oss alle.
– Gull-verktøyet vårt er respektfull nysgjerrighet. Vi må spørre, lure og være interessert i kulturer og ulike mennesker. Se individer.
Sterkest når du tar egne problemer på alvor
Faten forteller at hun skjøv unna flinke psykologer i et par år før hun innså at hun trengte hjelp.
– I miljøet jeg er oppvokst i, har jeg aldri hørt noen si ordet psykolog. Jeg har heller aldri hørt noen som tør å si «jeg er deprimert».
Hun minnes øyeblikket for et år siden da det gikk opp for henne at hun trengte å oppsøke profesjonell hjelp. Nå får hun hjelp hos en psykolog som hun besøker regelmessig, og det har hun gjort siden februar i fjor.
– Det var så mørkt, og jeg var så langt nede. Jeg er ofte dyster i utgangspunktet, men nå var det ekstra ille. Det var så mye jeg ikke hadde tenkt over, men som hadde påvirket meg. Plutselig begynte ting å henge på greip.
Faten begynte å lytte ordentlig til hva psykologen hadde å melde. Nå har hun en mental verktøykasse. Terapeutiske hjelpemidler og tillærte teknikker gjør at hun vet hvordan hun skal håndtere følelser. Det har forandret livet hennes.
– Aha-opplevelsene kommer på rad og rekke. Jeg har lært at ting har en sammenheng. Jeg skulle ønske at jeg ikke var så stolt og at jeg tok imot hjelpen tidligere. Det er så verdt det når man først får hjelp. Vi er privilegerte som har muligheten. Hadde jeg stått alene, så hadde jeg ikke stått her i dag, avslutter programlederen.
Les mer:
