nrk.no
MANNSDAGEN: I anledning mannsdagen åpner Tariq Arshad seg om å være norsk mann med minoritetsbakgrunn. Foto: Ida Helene Benonisen

Tariq (27) føler han må «bevise» at han er snill: – Skulle ønske jeg slapp det

Tariq Ashad (27) mener at fordommer retta mot norske minoritetsgutter kan pushe dem i feil retning. Funn i ny rapport bekrefter dette.

«Du kan ikke leve sånn her.»

«Du kan ikke være med likevel.»

«Hvordan har du klart deg?»

«Har du norske verdier?»

«Du er for norsk.»

Dette er bare noen av kommentarene Tariq Arshad (27) skal ha fått, både fra storsamfunnet og minoritetsmiljøet. Han føler at han blir dratt i mange retninger på en gang.

Samtidig forteller han om fordommer om at han er en «trøblete minoritetsgutt» – et image han ikke kjenner seg igjen i.

Tariq står rett fram og ser inn i kamera. Bildet er tatt ganske nært ansiktet hans. Han står foran en lysegul vegg og smiler lett.
KOMMET HJEM: Tariq har nylig kommet hjem til Oslo etter innspilling av realityserien «Robinson». Foto: Ida Helene Benonisen

Barndommen

19. november er det den internasjonale mannsdagen. I anledning denne dagen har Tariq en klar beskjed:

– Slutt å ha så mange forventninger til meg fordi jeg er minoritetsgutt!

Han mener nemlig at mange gutter med minoritetsbakgrunn opplever negative forventninger fra storsamfunnet om at de, blant annet, er kontrollerende og kvinneundertrykkende.

Som tidligere medprogramleder i P3-serien «Chattes», er han vant til å diskutere temaer som er aktuelle for den norske minoritetsbefolkninga.

Men som ung gutt tenkte Tariq selv sjelden over at han var en del av en minoritet.

Bildet er av Tariq. Han har mørkt kort hår og mørkt skjegg. Bildet er tatt litt på avstand. Han står mellom noen trær med grønn-gule blader, og det er løv på bakken rundt han. Han smiler lett.
LEKTE SOM BARN: I dette området pleide Tariq å leke da han var barn. Foto: Ida Helene Benonisen

– Jeg vokste opp her, sier han mens han ser rundt seg med armene utslått.

Med her mener han området Hauketo og Holmlia øst i Oslo. Han vokste nemlig opp sammen med mange andre med minoritetsbakgrunn, og han følte seg sjelden utenfor.

Hans første minner i Norge er fra det naturrike nærområdet. Han tilbrakte mye tid ved fjorden sammen med familien da de kom hit fra Pakistan. Da var Tariq to år gammel.

– Det er fine minner å tenke tilbake på, sier Tariq.

– Jeg følte ikke på at jeg var annerledes.

Nye tanker

Barndomsbobla skulle etter hvert likevel sprekke. Da han ble eldre, ble han overraska over noen av holdningene han møtte knytta til Oslo-området han er fra.

– Da jeg begynte å flytte meg rundt i Norge, merka jeg at stedet jeg er fra, er preget av et dårlig rykte på grunn av media og sånt. Jeg fikk kommentarer som: Hvordan har du klart deg? Og: Dit vil vi ikke dra.

Disse holdningene vekket noen nye tanker hos Tariq.

– Jeg tenkte: Shit, jeg er jo litt annerledes.

Han begynte også å møte på mennesker som hadde gjort seg opp en mening om hvem Tariq var – før de ble kjent med han.

– Etniske norske kan ha forventninger om at jeg må støtte tvangsekteskap og slikt. Folk forventer at jeg utøver negativ sosial kontroll mot kvinner.

Han legger til:

– Det syns jeg er veldig spesielt.

Dette er et nærbilde av Tariq. Han fyller hele høyre side av bildet. Den ene siden av ansiktet hans er lyst opp. Dette gjør at hans venstre øye nærmest skinner i lyset. Han har brune øyne. Den andre delen av ansiktet hans ligger i mørke.
ANNERLEDES: Etter hvert som Tariq ble eldre, innså han at han tidvis skilte seg fra majoriteten. Foto: Ida Helene Benonisen

Tariq tror at det er vanlig at gutter med minoritetsbakgrunn møter på holdninger som dette og at de ofte opplever å bli skjært over én kam.

– Sånn 98 prosent av oss er jo ikke sånn, mener han.

Opptreden

Tariq kjenner ofte på et behov for å overbevise folk rundt seg om at han ikke er sånn som de kanskje antar.

– Jeg føler ofte at jeg må bevise at jeg er en av de kule, liksom, at jeg er en av de snille.

Dette oppleves som en opptreden for han. 27-åringen gjør stemmen sin noe lysere før han demonstrerer hvordan han spiller ut en rolle når han møter nye mennesker.

– Jeg blir litt sånn: «Hey! Jeg er Tariq. Jeg snakker bra norsk og har rent rulleblad.»

Han demper stemmen sin igjen.

Det er ikke en hyggelig følelse. Jeg skulle ønske jeg slapp det, sier han.

Nærbilde av Tariq sine hender. Håndflatene hans er vendt oppover mens han forklarer. Han har tynne og lange fingre.
LEI: Tariq er lei av å føle at folk putter han i en boks. Foto: Ida Helene Benonisen

Ikke alene

Tariq beskriver disse fordommene fra storsamfunnet som belastende.

– Man føler tidlig at man aldri kommer til å bli bra nok.

Det er han ikke alene om å føle.

I august publiserte Likestillingssenteret KUN, i samarbeid med Mental helse ungdom, en rapport om hvordan norske minoritetsmenn har det i Norge i dag.

Rapporten «Invadert og forlatt» skulle i utgangspunktet se på hvordan negativ sosial kontroll fra familie påvirker gutter med minoritetsbakgrunn.

Undersøkelsen er basert på ti kvalitative individuelle intervjuer med unge menn som har innvandrerbakgrunn eller er norskfødte med innvandrerforeldre. Den er utarbeida av sosiologeneMarianne Gulli ogMinela Košuta.

Undersøkelsene fant at det ofte ikke er fra familie denne gruppa med menn møter de største utfordringene.

– Disse begrensningene er ofte like store eller større fra storsamfunnet. Det er særlig stigma, stereotypier og rasisme som kanskje er den sterkeste formen for kontroll i deres liv, sier Gulli.

Bildet er er av Tariq sitt ansikt tatt nedenifra. Han smiler til kameraet og bakgrunnen er full av gule og grønne høstfarger.
VANLIG: Ifølge rapporten er det ikke uvanlig at gutter med Tariq sin bakgrunn kjenner på like følelser. Foto: Ida Helene Benonisen

Gulli forteller at det i rapporten også kommer fram at presset knyttet opp mot å være mann kan oppleves ekstra tungt for denne gruppa.

– De kan kjenne på generelle forventninger, som mange andre menn, om at man skal tåle mye, man skal ikke vise følelser, og man skal være sterk. Men i deres liv kan det oppleves mer tyngende og sterkere.

Košuta utdyper:

– Det er en ekstra dimensjon, for de er ikke bare menn – de er minoritetsmenn. De er minoritetsmenn blant familie, venner og i storsamfunnet. Det er ingen tvil om at disse har ulike forventninger, sier Košuta.

Utenforskap

Flere av mennene Gulli og Košuta snakka med i utformingsprosessen av rapporten, beskriver lignende opplevelser som Tariq; at de stadig må motbevise det folk tenker om dem.

– Det er en kjempestigmatisert gruppe, og de møter mange fordommer, og mye av responsen de møter fra omgivelsene rundt, brer preg av det. Det fratar dem trygghet og tilliten til å kunne oppsøke hjelp, sier Gulli.

Gulli forteller at dette fører til at de mangler et sted å snakke om følelsene sine.

Følelsen av utenforskap kan bidra til at disse mennene oppsøker miljøer som ikke nødvendigvis er bra for dem, mener hun.

– Flere av dem vi har snakka med, har bevegd seg i korte eller lengre perioder i veldig destruktive miljøer. De kjenner på et utenforskap på veldig mange fronter. De finner en form for tilhørighet eller tilknytning til visse miljøer.

Gikk inn i en rolle

Tariq selv har også følt på et press, fra både majoritetsbefolkningen og minoritetsmiljøet, om å leve opp til et visst type image.

– På ungdomsskolen prøvde jeg å bli denne stereotypiske innvandrergutten.

– Hva betyr det?

– At du prater kebabnorsk og er det folk ser for seg når de tenker på innvandrergutter. Jeg prøvde å henge med den type gutter.

Unge Tariq ble aldri komfortabel med rollen.

– Det funka jævlig dårlig, ler Tariq og legger til at han alltid var utilpass.

Det var likevel ikke hans egne instinkter som skulle peile han inn i en annen sosial retning. Det var moren hans.

– Min mor var dritstreng, og hun var på oss som en hauk. Hun sa: «Hvis du skal være gangster, så får du ikke møte noen av søsknene dine.»

Nærbilde av Tariq sitt ansikt. Tatt litt ovenifra. Han ser betenksomt ned i bakken. Deler av ansiktet hans er lyst opp, men andre deler ligger i mørke. Slik er det også med bakgrunnen– som har et grønnskjær.
FINNE SEG SELV: Tariq har måttet finne ut hvem han selv er, selv med mange forventninger knyttet til hva og hvem han bør være. Foto: Ida Helene Benonisen

Tariq så bare én utvei etter moren sine trusler.

– Jeg husker at jeg måtte sende melding til en av kompisene mine, som var en sånn type.

Han småler og fortsetter:

– Jeg måtte si at jeg ikke kunne henge med han lenger fordi jeg ikke fikk lov av mamma. Jeg husker at jeg ble latterliggjort, sier han.

I dag er han takknemlig for at moren hans satte ned foten da hun gjorde det.

– Jeg syntes at foreldrene mine var altfor strenge, men i dag er jeg veldig glad for det.

Viljesterk

Tariq har vært viljesterk siden han var ung og har aldri ønska å la andre fortelle han hvem han er, eller hva han kan eller ikke kan gjøre.

– Jeg kan gå i kirka, og jeg kan gå i moskéen. Ingen skal fortelle meg hvordan jeg skal være, sier han med klar og bestemt stemme.

Han smiler og legger til:

– Jeg er Tariq.

LES MER: