Fay Wildhagen (26) er en av artistene i vinden for tiden, med tre albumer i bagasjen, anmeldere som elsker henne og en solid fanskare. Men da hun gikk på videregående trodde hun at det var de selvsikre klassekameratene som ville lykkes – ikke hun som hatet å gjøre noe ut av seg.
Var en annen person
Under innspillingen av fredagens «Lindmo» snakker Wildhagen om livet som en privat sjel.
– Var det alltid planen å oppnå denne suksessen, spør Lindmo.
– Absolutt ikke. Jeg var en helt annen person før. På opptaksprøven til musikklinja på videregående turte jeg ikke en gang å synge. Læreren måtte spørre om jeg bare kunne åpne munnen, smiler Wildhagen.
For Wildhagen var det mer naturlig at klassekamertene skulle bli musikere. De tok plass, spilte raskere, hadde stil på scenen.
– Jeg var mer tilbakeholden, men skrev samtidig flere låter enn de andre gjorde til sammen. Jeg turte bare ikke vise det til noen.
– Tentamen var som Idol
Vendepunktet kom da Wildhagen skulle ha tentamen. I stedet for å fremføre et klassisk, kjedelig stykke, som hun ikke fikk seg selv til å øve på, fremførte hun sine egne låter.
– Det minnet litt om Idol, ler Wildhagen.
Stuntet endte med en bedre karakter enn Wildhagen noen gang hadde fått på gitar. Av lærerne fikk hun beskjed om å dyrke stilen sin.
– Det var overveldende, og neste tullete.
Så kom en ubehagelig forespørsel.
Lærerne vill at hun skulle opptre på skoleavslutningen, et av skoleårets største arrangementer.
Wildhagen nølte. Hun hadde jo egentlig ikke lyst til å stå foran 1000 mennesker. Men var hun ikke feig om hun ikke turte?
Å utfordre seg selv
Til slutt kom hun til en konklusjon. Nå måtte hun tvinge seg selv til å være tøff.
– Jeg syntes det ble litt feigt å si nei.
På scenen møtte Wildhagen opp med sorte skinnbukser lånt av mor, nervøs for å fremføre sine egenproduserte verk. Det var første gang hun skulle fremføre musikken for noen andre enn lærerne.
Hun var i ferd med å blottlegge seg totalt.
Men responsen var overveldende etter at hun gikk av scenen. Flere kom bort til henne og noen gråt, til og med.
– Det syntes jeg var ganske mektig reaksjoner. Jeg husker jeg stod bak pappa, holdt han i jakka som en femåring, og turte ikke se noen inn i øynene, sier Wildhagen.
Startet i band
Opptredenen førte ikke bare til skryt. Plutselig kom medelever fra de øverste klassetrinnene, de hun så sånn opp til, og lurte på om hun ville være med å spille i band.
Wildhagen ble selvfølgelig satt foran mikrofonen.
– Jeg syntes det var veldig stress å stå på en scene og synge. I begynnelsen stod jeg bare langt unna mikrofonen og mumla, ler hun.
Men den første opptredenen ledet til en ny konsert. Og en til. Og enda en.
– Fansen har bare blitt med på reisen og aldri forlatt meg. Jeg elsker jo musikk, men synes fortsatt det er snålt at jeg får lov å drive med dette, sier hun.
Snurrebart og forsvunnen barndom
Det var ikke bare musikken som utviklet seg på videregående for Wildhagen. På et tidspunkt skjønte Wildhagen at hun var litt annerledes enn de andre i klassen. Når hun ser tilbake på det, minnes hun at det allerede i barndommen fantes flere hint.
– Jeg ville alltid leke «mannen» i barndsomslekene, sier Wildhagen.
– I barnehagen hadde jeg en heftig piratperiode, hvor jeg var veldig opptatt av Kaptein Sabeltann. Jeg startet med Pinky-kostyme utenfor kjeledressen, men oppgraderte etter hvert til selveste Kaptein Sabeltann. Det betød at bart ble veldig viktig, så mamma måtte male snurrebart på meg hver dag før vi dro i barnehagen!
Det var viktig at barten var sort, med snurr. Hun skulle jo tross alt se stilig ut.
– Det var litt utfordrende når pappa skulle gjøre det. Han hadde ingen sort maling og måtte bruke brun tusj. Det var jo feil farge, ler hun.
Men så kom det et skifte i ungdomstida.
– Jeg husker veldig tydelig at alle jentene stod på do med turkis sminke fra Hennes & Mauritz og jeg tenkte «Hallo, hva skjer nå? Skal vi ikke ut og bygge borg?», sier Wildhagen.
Å innse at du er skeiv
Noe hadde forandret seg. Man skulle ikke lenger ut og leke.
– Sorgen over å miste barndommen var ganske stor. Det var så trist at fantasien i gruppen døde.
– Men skjønte du parallelt at du ikke forelsket deg i gutter, spør Lindmo.
– Nei ikke helt. Men jeg husker følelsen av å måtte finne meg nye klær til en rosa-bursdag noen jenter skulle ha.
I klesbutikkene fikk Wildhagen en rar følelse. På en side var gutteavdelingen og på den andre jenteavdelingen, med tydelig skille.
– Med klærne fra jenteavdelingen følte jeg meg som en «transvester». Da jeg nærmet meg den andre siden, viste de ansette meg tilbake til jenteklærne. Siden det har klesbutikker alltid vært ukomfortable for meg.
– Flaks at jeg ble artist – så andre kan hjelpe meg å kjøpe klær, ler hun.
I denne tida begynte Wildhagen å unngå å prate om kjærlighet og gutter. Hun ble venninna som alltid spurte andre om hvordan det gikk i deres kjærlighetsliv.
– Taktikken for å beskytte meg selv ble å alltid spørre andre og kanskje være gruppas psykolog.
Faren for å bli satt i bås
Wildhagen snakket ikke med en levende sjel om sin legning.
– Hvis jeg skulle komme ut følte jeg at jeg måtte vite hva jeg snakket om. Jeg måtte være sikker.
Og hvordan kan man være helt sikker?
Følelsen av å måtte velge side gjorde henne redd for å bli plassert i bås. «Det er den gruppen, det er de, sånn er de.»
– Ofte når man prøver å forklare en person kan man ende med å si «du vet han homsen nede i gata». Jeg ville ikke være «homsen nedi gata». Jeg ville være hun med brunt hår som liker sjømat, liksom.
– Jeg ville ikke at legningen min skulle komme først.
Hele videregående ble en periode preget av lite søvn og mye analyse rundt hva følelsene betydde.
– Etter mye resonnering i senga, kombinert med å se opp i taket, skjønte jeg at «fader heller. Jeg er jo annerledes». Det hadde jeg ikke lyst til å være der og da. Ikke fordi jeg skammet meg, men fordi jeg ikke ønsket å bli sett på som noe annet en Fay.
Sa nei til Pride
Da Wildhagen var 16 år ble hun invitert til å være med på Pride for å «sjekke temperaturen», men hun takket nei.
– Jeg ønsket nok ikke å bli konfrontert med det. Det henger vel sammen med at jeg også er veldig privat, og jeg kunne risikere at folk så rett gjennom meg.
Kanskje var det ikke så rart at hun vegret seg for å stå på scenen.
– Det er jo tekster fra mitt indre. Jeg ville ikke at noen skulle se det. Det er som å få dagboken sin på trykk, sier hun.
I dag er Wildhagen på et lykkelig sted i livet. Med låta «Different» prøver hun å gi en varm klem til de som kan kjenne seg igjen i samme situasjon.
– Det er en sang jeg tror jeg gjerne ville likt å høre da jeg selv var 13. Låta omfavner annerledeshet.
– Nå er jeg glad og stolt for å være den jeg er, sier Wildhagen.
LES MER:
Brukte to timer på å lage megahiten – nå har den bikka 20 millioner avspillinger
Sei Selina manglet forbilder i musikknorge – nå vil hun fylle det tomrommet
