Har du hørt om Witch Club Satan, er sjansen stor for at du vet to ting om dem: de lager metal, og de spiller nesten helt nakne.
Oppmerksomheten og omtalen rundt gruppa vokste raskt etter at de i 2022 spilte på Klubbøya, Vill Vill Vest og gjorde to opptredener på Bylarm. I 2023 fikk de plass på både Tons of Rock og Roskilde.
Å albue seg inn i norsk svartmetall med et dypt feministisk prosjekt har, som man dessverre måtte forvente, møtt et veldig blandet publikum:
Det teatralske, blodige sceneshowet har blitt hyllet, men konsertgjengere melder også om publikum som filmer kun brystene deres, og nedverdiger og fetisjerer jentene mens de opptrer lettkledde eller nakne. Under Bylarm mente Gaffa de hadde gjennomskuet prosjektet som «konseptuell kunst skreddersydd for Kulturrådet.»
Blodseriøst
Desto flere og større konserter bandet har satt opp, jo mer unyansert virker Gaffas analyse. Men den samme anmeldelsen pekte på noe som kunne ha senket dette selvtitulerte debutalbumet: de spilte fortsatt ikke veldig bra.
Teateret stod i fokus, og de ferske artistene hadde mye å jobbe med før prosjektet kunne oppleves uten å lene seg på det visuelle. Den jobben har de lagt inn nå.
Witch Club Satan har gått fra å være et teaterprosjekt til å bli bokstavelig talt blodseriøs svartmetall.
Og det med god hjelp. Med Satyricons Anders Odden som medprodusent, og Mayhems Jørn Stubberud som mentor og støttespiller, har bandet fått hjelp av noen av norsk svartmetalls aller største bautaer.
Med en av landets mest spennende produsenter, Vetle Junker (Metteson, Aurora), på laget, sammen med Sindre Nicolaisen, har albumprosjektet mye tyngde å bygge på.
Metall i retro drakt
Den tyngden klarer Witch Club Satan å spille med. De tar seg god tid, lar alle instrumentene trekke ut i lange akkorder, og bruker bassen til Victoria Røysing og trommepauser til å skape dybde.
Samtidig fyller de inn med fills fra trommeslager Johanna Holt Kleive, riff fra gitaren til Nikoline Spjelkavik, og både myke og brå overganger. Albumet blir energisk, balansert og velmikset.
Bandet sier selv at de «lager svartmetall slik det ble gjort på 80-tallet». Da var sjangeren preget av tydelige innslag fra punk og hardcore, som står tydelig i Witch Club Satans musikk.
De tillater seg å både ha dype, tunge og dragende metallåter som «Wild Hores», og mer diskante, iltre og punkete låter som «Black Metal is Krig».
Det passer en jentegruppe godt. De tre bandmedlemmene synger alle tre, og tekstene fremføres dypt og aggressivt, men også med mer hvinende og heksehylete vokalpartier. Den maskuline growlingen som er sentral i metall har lenge vært en barriere for kvinnelige metallvokalister, og igjen viser det feministiske bandprosjektet at sjangeren ikke må spilles på patriarkalske premisser.
Grotesk romantikk
Tekstene blir også tydeligere med jentenes mer diskante vokaler, og godt er det.
De messende versene roper og hveser ut groteske linjer og bruker kannibalisme, overgrep, porno, krig og kroppsvæsker til å bygge opp tekstene sine. Men mellom linjene står en kjærlighet til kvinnen og kvinnekroppen, og dens sårbarhet og styrke.
I tråd med svartmetalltradisjonen er tekstene poetiske med sterk tilknytning til natur, mennesker og myter.
Teksttradisjonen i sjangeren defineres faktisk ofte av dens likhetstrekk med romantikken, dog snudd på hodet, slik at paganisme og satanisme tar plassen til kristen tro, og brutalitet tar over for romantikk.
Hos Witch Club Satan er det dette som gir rom til de groteske sidene av kvinnens kropp og liv.
Som på låta «Fresh Blood, Fresh Pussy», en hardtslående, fengende og riffdrevet låt som kan leses som en låt om mensen, men også om overgrep og skam.
Med tekstlinjer som «I eat a man every fourth week. I like my men medium rare» og «Mother Mary couldn’t wash the stains off my back» står tematikken knallsterkt, midt i et dundrende intenst arrangement.
Gir plass til scenekunsten
Dermed er mye av det som har gjort gruppas flere ulike sceneshow ikke bare spektakulære, men også sterke, blitt flyttet over fra det visuelle til det soniske.
Albumet klarer å stå på egne ben med med den samme viktigheten som teaterprosjektet viste. Men midt i albumet får scenekunsten likevel en seks minutter lang hommage.
«Mother Sea» er ikke bare en spoken word-pianoballade, men et enormt oppbrudd i den ellers rå musikken, gjenkjennbart fra liveopptredene deres. Det transporterer meg, som har fått oppleve bandet live, tilbake til den opplevelsen. Så jeg håper det er lov å felle en tåre til en metallskive.
Witch Club Satans debutalbum slippes fredag 8. mars.
FLERE MUSIKKANMELDELSER:
ENDA MER OM MUSIKK:
