Jeg starter denne anmeldelsen av Mulholland Drive med et dikt av Ingvild Solberg:
Jeg henter henne ut av treet
Du er her med din blå lue med dine semskede vanter
Hun henter en bru ut av treet og en fiolin.
Det høres veldig fint ut uten at du skjønner det helt, ikke sant? Akkurat slik er det å se Mulholland Drive. Den er veldig fin uten at du skjønner et kvekk. Jeg tror ikke engang David Lynch skjønner hva slags film han har laget.
En drøm? Eller…
Lynch forteller blant annet om Rita, ei ung kvinne som etter en bilulykke tar seg inn i et fremmed hus uten å vite hvem hun er. Unge Betty kommer til Los Angeles for å prøve seg som skuespiller. Hun skal bo i tantens hus. Her finner hun Rita og bestemmer seg for å hjelpe henne. Vi møter de samme skuespillerne i andre roller og etterhvert kan det se ut som om minst en av trådene i historien er en drøm.
LES: Hvorfor fascinerer Lynch?
Mulholland Drive er skapt til å forvirre. Den mangler den logiske oppbygningen vanlige filmer har og beveger seg i grenselandet mellom drøm og virkelighet der du ikke vet hva som er hva.
Dette fører til en rekke drømmeaktige sekvenser, blant annet fra et merkelig teater der du får servert bissarre opptrinn, samt historiens vakreste fremføring av Roy Orbison’s Crying.
Et puslespill
Dette er en av de mest trollbindende filmene jeg har sett. Den fascinerte, gjorde meg nysgjerrig og surret rundt i hodet mitt i flere døgn etterpå. Den gjør det fremdeles. Filmen er et puslespill som kanskje ikke går opp.
ANMELDELSE: Inland Empire
Den er som en merkelig drøm du bare husker bruddstykker av når du våkner og tenker ”Hva faen for en rar drøm var det???”
David Lynch er dirigenten bak galskapen. Mange mener dette er hans beste film til nå. Jeg foretrekker fremdeles Wild at Heart og The Straight Story, men jeg tror at Mulholland Drive kommer til å stige enda høyere i gradene når jeg har fått sett den noen ganger til. At Lynch ble Oscar-nominert for dette praktstykket av en film er like selvfølgelig som at jorda er rund!
