Det er vanskelig for meg å si hva jeg mener om Inland Empire, regissert av David Lynch.
Jeg vet nemlig ikke helt hva dette er.
Det er ikke sikkert det er en film, engang. Inland Empire minner om et abstrakt kunstverk som ikke forsøker å gi deg et budskap.
Ufattelig sær
Filmen forsøker kanskje å formidle en stemning i stedet. Hvis denne stemningen er total forvirring, har Lynch oppnådd det han ville hos meg. Inland Empire er komplett uforståelig, og ufattelig sær, men samtidig ganske fascinerende.
LES: Hvorfor fascinerer Lynch?
Det som minner om en historie er følgende: Skuespiller Nikki Grace (Laura Dern) får en ny rolle. Vi ser henne ta fatt på innspillingen, men snart ser det ut som hun er sugd inn i handlingen, som kryssklippes med den polske originalversjonen som aldri ble ferdig. Men det er ikke sikkert at dette egentlig er den reelle handlingen.
En annen figur kan være nøkkelen til det hele, men det er opp til deg å tolke. Jeg vedder på at de som ser Inland Empire vil ha ulike syn på hva meningen er.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
David Lynch har laget rar film før, men det spørs om ikke Inland Empire tar kaka. Lineær historiefortelling kan du bare glemme, for her hopper ham frem og tilbake i tid og rom, uten at det er lett å forstå hvorfor eller hvordan.
Innimellom er vi inni en sit-com med store kaninhoder, som ikke er morsom, men bokslatteren ler likevel.
Ellers møter vi merkelige fjes med kryptiske meldinger og mystiske agendaer. Og Laura Dern imponerer i en rolle med mange sider.
ANMELDELSE: Mulholland Drive
Vanskelig
Da jeg så Inland Empire skjønte jeg at jeg ikke skjønte noenting. I ettertid har jeg klart å sette sammen noen biter i puslespillet som virker å ha en mening.
Men først og fremst tror jeg David Lynch har ønsket å kødde med oss. Han har gitt oss et nesten tre timer langt verk som utfordrer våre vanlige forventninger til hva en film skal være.
Liker du sær film, bør du prøve dette. Ellers bør du holde deg unna.
