Det siste først. Da rulleteksten startet, ble jeg sittende å tenke: Hva i huleste var dette, egentlig?
Kommandør Treholt & Ninjatroppen er nemlig en av de merkeligste filmene som er laget i Norge.
Den er sær, skrudd, snål og surrete. Og, mot endel odds, det funker!
Den leker med begivenheter i Norges moderne historie som fremdeles lever i vår kollektive bevissthet. Dette skildres i en bisarr «Ed Woodsk» filmverden med enkle virkemidler og billige triks. Og ninjas!
Treholt mot CIA
Det starter med nyhetsoppslagene om arrestasjonen av byråsjef Arne Treholt i 1984.
Så spoler filmen noen år tilbake, og vi får oppleve den egentlige Treholt (Mads Ousdal), kommandør av HM Kong Olavs ninjatropp med base på Gressholmen i Oslofjorden.
Det er midt under den kalde krigen, og den CIA-finansierte organisasjonen Stay Behind ønsker å fremprovosere en ilandsetting av amerikanske styrker i Norge ved å angripe norske mål og legge skylda på russerne.
Bare Treholt og hans ninjas kan stoppe dem.
Paranoid panikk
Dette høres ut som en morsom actionfilm, ikke sant? Vel, den er ikke heeelt slik.
Dette er nemlig ingen gapskrattkomedie. Heller ikke adrenalinaction, selv om Mads Ousdal er god som arketypisk norsk filmhelt – hvis slike finnes.
Det er en pussighet som ser på norsk 80-talls-virkelighet med et skikkelig skrått skråblikk.
Dette er Twilight Zone, med arkivbesøk av gamle politikere og nyhetsopplesere. Vi aner den paranoide panikken blant dem, og hvordan det rammet både den virkelige og fiktive Treholt. Det er fiffig fortalt!
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Absurd anarkisme
Regissør og manusforfatter Thomas Cappelen Malling skrev selv den fiktive Arne Treholts militære håndbok Ninjateknikk II. Usynlighet i strid 1978, som er utgangspunktet for galskapen.
Filmproduksjonen har strengt tatt ikke hatt budsjett til å fortelle denne storskalerte historien, men har ikke brydd seg om det.
Det er åpenbart brukt modeller i flere effektscener. Et fly som henger i tråder. Kinaputter i slow motion.
Dette er «low tech» gjort med vilje, og gir meg følelsen av absurd anarkisme. Alt er lov!
Viljen til å leke
Markedsføringen av filmen er førsteklasses. Traileren og plakaten vil bidra til å fylle kinosalene. Men jeg tror mange vil ha forventninger om en litt annen film.
Jeg gir filmskaperne kred for viljen til å leke seg med form og farge, og nekte å følge vanlige normer og regler innen filmfortellerteknikk.
Så gjenstår det å se om det norske kinopublikummet er like villige til å bli med på leken.
