To personer løser drapsmysterier i tospann, en mann og ei dame. De er forskjellige som natt og dag, men jobber likevel forbløffende godt sammen – oppklaringsprosenten ligger på ganske nøyaktig hundre. Hørt den før?
…karakterene er langt mer interessante enn episodeplottene
Nå får du uansett høre det igjen, dette er nemlig Bones i grove trekk.
Den intuitive og sjarmerende FBI-agenten Seeley Booth spilles av David Paul Boreanaz, kjent som kjekkasvampyr fra Buffy og Angel. Motstykket hans, Dr. Temperance «Bones» Brennan (Emily Deschanel), er verdens dyktigste rettsantropolog men har sosial intelligens på autistnivå.
Sammen med resten av Jeffersonian Institute, fylt med ekstremskarpe hoder og teknologi som får en iPad til å se ut som konglene oldeforeldrene våre visstnok lekte med da de var små, gjør de livet surt for alle mordere som har vært så uheldige å etterlate seg ofre i skjellettform.
Det er krim og komedie i en ikke spesielt skjønn forening, ispedd rause doser med kjærlighetsintriger på arbeidsplassen.
LES: Ser vanvittig bra ut på Blu-ray og ruver fortsatt som en bauta: The Sopranos S01
Mord og amor
Sesongen starter med en Booth som nettopp har kommet tilbake på jobb etter å ha fjerna hjernesvulsten han oppdaga mot slutten av sesong fire. Etter noen startvansker kommer duoen kjapt inn i det igjen, og identifiserer lik, morder og motiv ved hjelp av beinfragmenter av alle slag. Akkurat som de har gjort i noen sesonger nå.
Booth har, etter å ha ligget i koma, funnet ut at han er forelsket i Bones – problemet er bare å finne ut hva han skal gjøre med det. Dette, og et par andre romantiske dilemma, utgjør sesongens røde tråder.
Selv om Bones – som navnet indikerer – bare fokuserer på skjellettlevninger og ikke tradisjonelle lik i alle former og fasonger, skiller ikke serien seg nevneverdig fra andre krimserier i samme gate. I alle fall ikke positivt. Man har sett det før, kanskje til og med til det kjedsommelige.
Mordgåtene som utgjør hovedelementet i hver episode, er av høyst varierende kvalitet. Oppskriften er streit: Mistenk et par stykker feilaktig i starten – finn den egentlige morderen helt på tampen. Noen av mysteriene funker fint så i måte, med overraskende vendinger og fiffige konklusjoner. Men alt for mange er for søkte, for uengasjerende eller rett og slett for lite interessante.
Tidenes verste?
Komiaspektet kan derimot ikke sies å være like varierende kvalitetsmessig – det er gjennomgående lavt. Det er ikke spesielt morsomt den første gangen Bones tolker noe billedlig helt bokstavelig, den førtiende gangen begynner av-knappen på fjernkontrollen å se sjukt forlokkende ut.
I tillegg må bikarakteren Daisy Wick (Carla Gallo), en Bones-idoliserende praktikant, kunne sies å være det mest anmassende, umorsomme og jævlige komialibiet som noen gang er skrevet inn i en serie. Jeg utfordrer alle Filmpolitiets lesere til å finne noe verre – lykke til.
Konspirasjonsteoretikeren Hodgins (T.J. Thyne) er tidvis fornøyelig, men det er også det eneste som fungerer i humoravdelinga. Nå trenger ikke serier nødvendigvis å være morsomme for å være bra, men når du først prøver hardt så bør du lykkes. Det finnes ikke så mye som er mindre morsomt enn feilslått komikk.
LES: Små filmer gjør det stort! Birger kommenterer årets Oscarnominasjoner.
Solid grunnmur – skrøpelig hus
Mye av serien berges av forholdet mellom Bones og Booth. Eller samspillet mellom Deschanel og Boreanaz – alt ettersom. Hvis vi gir manusforfatterne skylda for de umorsomme morsomhetene gjør de to hovedrolleinnehaverne svært solide prestasjoner. Det er vanskelig å unngå å bli litt sjarmert av og interessert i dynamikken de to i mellom.
Gjennomgangsmelodien er i det store og hele at karakterene i seg selv er langt mer interessante enn de enkelte episodeplottene, og det gjør det nesten bare mer irriterende at serien ikke er bedre enn den faktisk er. De feiler på det som bør være enklest å gjøre bra, og da hjelper det litt lite at grunnmuren holder mål og vel så det.
Det finnes riktignok flere høydepunkt, tre episoder skiller seg ut. En der vi får se gjengen undersøke det som kan være JFKs levninger, en tilbakeblikkepisode der vi får se Bones’ og Booths første møte, og en der gruppa treffer sin felles nemesis The Gravedigger (Deirdre Lovejoy fra The Wire).
Felles for disse episodene er at de leker litt med formen, og skiller seg ut fra de andre episodene rent dramaturgisk. Mer av det, takk.
Bones er ikke akkurat en serie som demoniserer drapsmenn. For å si det veldig mildt. Stort sett har morderne forholdsvis sympatiske årsaker til å handle som de gjør, og noen ganger er de bare uheldige. Man kan mene hva man vil om dette, selv synes jeg mangelen på moralisering er behagelig, og i hvert fall å foretrekke fremfor det stikk motsatte.
Hadde de bare lagd litt bedre episodemanus og droppa/forbedra humoren skulle jeg gjerne sett neste sesong. Sånn som det er nå gjør jeg heller noe annet.
