Inne i en mørk kinosal trives jeg godt, spesielt om jeg er omgitt av hundre andre mennesker mens en skrekkfilm ruller over lerretet.
Det er en trygghet i å være flere – jeg klarer å holde fantasien i virkeligheten, og bli underholdt mens jeg skvetter og hyler litt.
For ja, jeg er en sånn som hyler under skrekkfilmer på kino.
Hva tror du skjer med meg når jeg befinner meg alene i en mørk stue, i et mørkt vinterland som Norge og setter på et spill som Dead Space 2?
Mørkt og jævlig
Tre år etter hendelsene i det første Dead Space-spillet våkner vår mann Isaac Clarke opp på et sykehus. Han befinner seg i byen Sprawl, en millionby bygd på Saturn-månen Titan. Året er 2511 og Clarke sliter med kraftige psykiske problemer.
Han våkner akkurat i tide til å se med egne øyne hva en fryktelig utenomjordisk infeksjon har gjort med storbyen.
Dette spillet har konsentrert alle mine mareritt inn i en ekkel og traumeskapende opplevelse.
LES: Hvorfor må krigsspill være underholdende?
Det første som slår meg med Dead Space 2 er følelsen av å ikke kunne slippe unna. Ikke fra byen Sprawl, men heller ikke fra spillopplevelsen.
Ingen vei ut
For selv om jeg med bunnløs angst ønsker at jeg lå og solte meg på en charterdestinasjon med en paraplydrink i henda, klarer jeg ikke å rive meg løs fra Isaac Clarke og hans opplevelser.
Visceral Games har på nytt klart å skape en ekstremt ubehagelig atmosfære i Dead Space 2, det er sparsomt og intelligent lyssatt.
Du må ta i bruk intuisjonen din for å forstå hvor du skal gå for å unnslippe monsterne bak deg.
(anmeldelsen fortsetter under bildet
I markedsføringen av spillet har distribusjonsselskapet EA satser sterkt på blod, gørr og sjokkeffekten. Det er også en viktig del av spillet, for makan til kreative og fryktinngytende monstre er det lenge siden jeg har sett. Det er enda lenger siden jeg har blitt hjemsøkt av spillmonstre i søvne – og jeg må innrømme at nattesøvnen min har lidt under Dead Space 2.
Mer action
EA har lovet at oppfølgeren til Dead Space skulle ha mer fokus på action, og dette bærer også kampsystemet preg av. Kameraet er festet tett bak ryggen på Clarke, og gir meg en følelse av klaustrofobi. Brettene er kompakte, men intrikat oppbygd – og noen ganger betyr en glemt helsepakke forskjellen på liv og død (spesielt på de høyere vanskelighetsnivåene).
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
Ved et par punkter i spillet går også vanskelighetsgraden i taket, det kan rett og slett være at noen glemte å teste disse brettene før spillet ble gitt ut. Noen ganger måtte jeg faktisk prøve over tyve ganger før jeg klarte å karre meg videre.
LES: Alle spillanmeldelse til Filmpolitiet her
Bortsett fra dette er spillets vanskelighetsgrader godt bygd opp til å gi både nybegynnere og erfarne spillere noe å bryne seg på.
Det er ikke et hav av våpen å velge i, men akkurat nok til at du snart finner din favoritt til å tilintetgjøre motstanden.
Og det er ganske deilig å splatte et fryktelig rommonster når du har en puls på 180.
Pass på nattesøvn
Jeg nevnte atmosfæren litt lenger opp, men må igjen understreke hvor bra Visceral Games har fått til dette. Spesielt i møtet med hovedmotstandere (boss) trekker spillet deg inn i universet og nærmest nekter å slippe deg løs. Dessverre er spillets siste store kamp ganske skuffende, spesielt sett i lys av de mange fantastiske øyeblikkene spillet har gitt deg underveis. Mot slutten blir spillet rett og slett litt lite originalt.
Det merkes også i omgivelsene (atmosfæren er fortsatt flott), hvor jeg et par ganger lurte på om spillet hadde klikket og plassert meg i en av de innledende kapitlene igjen.
Er Dead Space 2 bedre enn forgjengeren? Ja, om du liker skytespill er det tilfellet. Mens spillet ikke byr på like mye psykologisk tortur som andre spill, bør de aller fleste miste et par timer nattesøvn av Visceral Games sitt siste påfunn.
Denne anmeldelsen er basert på enkeltspillerdelen av spillet. Det finnes også samarbeidsmodus og flerspiller, men nettverksmulighetene var begrenset da spillet ble anmeldt.
